Rovdrift på rovvilt: Bjørnen i Snåsa betaler prisen for en forvaltning som har mistet fotfestet

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

Statsforvalteren i Trøndelag har igjen forlenget skadefellingstillatelsen på bjørn i Snåsa – til tross for at DNA‑prøvene fra alle kadavre i området er «uten resultat», og til tross for at den eneste dokumenterte bjørnen i området er binne NT199. Når man ikke vet hvem som står bak skadene, men vet at en sterkt truet binne oppholder seg i terrenget, er det rettslig uforsvarlig å forlenge en tillatelse som kan føre til at hun blir felt.

Dette er ikke forvaltning. Dette er rovdrift.

Statsforvalteren erkjenner selv at «situasjonen anses som sårbar». Likevel velger de å forlenge jakta uten å foreta den skjerpede binnedrøftelsen Klima‑ og miljødepartementet har pålagt dem. Departementet har fastslått at terskelen for felling av binner er hevet til «høyere enn lav», og at terskelen skal være ytterligere forhøyet dersom en binne allerede er felt i regionen. Det er den. Statsforvalteren nevner dette – men anvender det ikke. Det er en ren rettsanvendelsesfeil.

I tillegg unnlater Statsforvalteren å vurdere den mest åpenbare faktiske endringen: Beitesesongen er i ferd med å avsluttes. Nedsanking er nært forestående, og skadepotensialet faller dramatisk. Likevel skriver Statsforvalteren at «vi har per nå ingen andre tilgjengelige tiltak». Det er feil. Intensivert tilsyn, midlertidig samling av dyr, tidligere nedsanking og flytting av reinflokker er alle tiltak som er fullt gjennomførbare når beitesesongen går mot slutten. Å ignorere dette er ikke bare faglig svakt – det er rettslig uholdbart.

Den samlede belastningen på bjørnebestanden er heller ikke vurdert. Det er allerede felt tre bjørner i region 6 i sommer, «ei binne og to hannbjørn». På svensk side er flere bjørner skutt nær grensen. Når NT199 er den eneste dokumenterte bjørnen i området, og når binnesituasjonen er sårbar, er det uforsvarlig å forlenge en tillatelse som kan resultere i ytterligere binneuttak. Statsforvalteren skriver at «oppbyggingen av bestanden opp mot regionens bestandsmål vil kunne ta lengre tid». Det er en underdrivelse. Ytterligere uttak av binne vil direkte true muligheten for å nå bestandsmålet.

Det mest alvorlige er likevel jagingen. Skadefelling skal være et akutt tiltak. I Snåsa har jagingen nå pågått i over flere uker. Bjørn tåler ikke langvarig forfølgelse: hypertermi, muskelskader, dehydrering og organsvikt er dokumenterte konsekvenser. Dette er brudd på viltressurslovens krav om human jaktutøvelse og naturmangfoldlovens krav om minst mulig belastende virkemiddel. Når fellingsområdet i tillegg omfatter deler av Blåfjella–Skjækerfjella nasjonalpark, jages ikke bare bjørn – men hele økosystemet.

Dette er ikke akutt skadefelling. Dette er kontinuerlig jakt forkledd som forvaltning.

Når en sterkt truet art jages i ukevis, når den eneste dokumenterte bjørnen i området er en binne, når DNA‑prøvene ikke identifiserer skadevolder, når beitesesongen er i ferd med å avsluttes, når ikke‑letale tiltak er tilgjengelige, og når nasjonale føringer for felling av binne ikke er anvendt – da er det ikke lenger mulig å hevde at vedtaket er lovlig.

Statsforvalterens forlengelse av skadefellingstillatelsen i Snåsa er et vedtak som må oppheves. Det truer en sårbar bestand, bryter nasjonale føringer, overser tilgjengelige tiltak og utsetter både bjørn og andre arter for unødvendig lidelse.

Trøndelag fortjener en rovviltforvaltning som bygger på loven, ikke på press. Bjørnen fortjener bedre. Naturen fortjener bedre. Og rettsstaten fortjener bedre enn dette.

 

Foto: Ida Skjerden (binne med unger, tatt i Finland)

Publisert 260826