Jervekorridoren må gjenetableres – og utvides

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

Da rovviltnemnda i region 5 i 2022 fjernet den øvre delen av jerveområdet i Hedmark, skjedde det med henvisning til beitenæringen, et «svært høyt konfliktnivå» og en påstand om at området hadde «begrenset egnethet» som jerveområde (Rovviltnemnda i region 5 Hedmark, 2022). Det oppsiktsvekkende er at nemnda ikke vurderte områdets funksjon som genetisk korridor, til tross for at Miljødirektoratet advarte om at fjerningen ville isolere jervesonene i Oppland og Møre og Romsdal som en «forvaltningsøy» uten forbindelse til den større østlige bestanden.

Konsekvensene av slik isolasjon er veldokumenterte. Den sørvestlige delbestanden bærer sjeldne genetiske varianter (Flagstad et al., 2004), og hver enkelt sone i region 3, 5 og 6 er for liten til å fungere som selvstendig leveområde (Linnell et al., 2016). Når korridoren stenges, blokkeres genutvekslingen som motvirker innavl og sikrer jervens evne til å tilpasse seg et klima i endring (Sivertsen et al., 2018). At korridoren var smal, gjør den ikke mindre viktig; det gjør den mer sårbar. Den må gjenetableres – og utvides.

Til tross for forskernes anbefalinger om å etablere en felles sørnorsk jervesone og et samlet bestandsmål (Linnell et al., 2016), preges forvaltningen av manglende samarbeidsvilje. Da region 6 i 2023 tok initiativ til et formalisert samarbeid for å ivareta den sårbare bestanden, avslo region 3 å forplikte seg til et felles bestandsmål (Rovviltnemnda i region 6, 2024). Lokale politiske hensyn fortsetter dermed å splitte forvaltningen, på bekostning av jervens genetiske fremtid.

Samtidig har fjerningen av korridoren ikke avspeilet seg i noen form for styrkingstiltak. Tvert imot har uttaket økt. Jakttiden ble flyttet fra 10.09 til 20.08 i 2022. I 2025/2026 ble det registrert skutt 157 jerver i Norge, fordelt på lisensjakt, skadefelling, hiuttak og fellefangst. Dette er tall som ikke indikerer en forvaltning som forsøker å styrke en genetisk sårbar bestand, som også er en ansvarsart for Norge. I tillegg kommer den ulovlige avgangen: i enkelte områder, særlig i Trøndelag og nordover, forsvinner inntil halvparten av jervene uten kjent dødsårsak. Den reelle bestandsstørrelsen er derfor mest sannsynlig betydelig lavere enn de offisielle tallene tilsier.

Til tross for dette har Klima- og miljødepartementet fastsatt en lisensfellingskvote på 130 jerver også i år. Kvoten ligger fortsatt dramatisk høyt i lys av at Sør-Norge har en genetisk sårbar delbestand som allerede er under press. Når departementet samtidig bagatelliserer den tidligere korridoren som «så liten» at den knapt kunne ha funksjon, blir det tydelig at man vurderer kartet – ikke biologien.

Jerven har stor vandringskapasitet; en GPS-merket hannjerv på Dovrefjell brukte 500–600 km² på én uke, ifølge seniorforsker John Odden. Men nettopp derfor er det avgjørende at landskapet faktisk tillater slike vandringer. Evnen til å bevege seg langt er ikke et argument mot korridorer, men et argument for dem – og for at de må være brede nok til å fungere.

Jervekorridoren må gjenetableres og utvides. Det er et faglig, genetisk og forvaltningsmessig nødvendig grep for å sikre at den sørvestlige jervebestanden ikke forvitrer som følge av isolasjon, innavl, ulovlig avgang og politisk fragmentering. Når forskningen er så entydig, er det på høy tid at forvaltningen tar ansvar for helheten – ikke bare for sine egne regiongrenser.

 Publisert 240826