Bestillingsverk og rovdyr på minimum

 

Sendt til Sagat

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

 Debatten om å halvere bestandsmålene i nord og «flytte» rovdyr sørover skjer samtidig som Norge bare har rundt 1 000 store rovdyr totalt. Det er et nivå som allerede ligger farlig nær grensen for genetisk og økologisk levedyktighet. Likevel ser vi nå en politisk kurs i våre nordligste fylker, der rovdyr skal reduseres ytterligere – ikke fordi naturen tilsier det, men som gavepakke til reindrifta.

Sametinget har nylig satt av 800 000 kroner til et eget utvalg som skal foreslå en ny rovviltpolitikk i nord, der målet blant annet er å halvere bestandsmålene. Dette er ikke en nøytral faglig prosess. Det er et politisk initiativ som kommer i kjølvannet av Geir Ulfstein‑utvalgets rapport om rovvilt og reindrift – et dokument som fremstår som et rent bestillingsverk for å gi staten ryggdekning til å redusere rovdyrbestandene for å please reindrifta. Rapporten nevner vel så vidt Bernkonvensjonens krav om levedyktige bestander og fremstiller rovdyr som hovedproblemet, stikk i strid med både økologisk kunnskap og internasjonale forpliktelser. Rovdyra skal ofres for Fosenvindkraft, kan det se ut som.

Samtidig er situasjonen for rovdyr i Norge dramatisk: Nordland har ikke oppfylt bestandsmålet sitt om én eneste bjørneyngling, og region 6 Trøndelag ligger også under sitt mål. Ulven ligger under bestandsmålet nasjonalt, og de få ulvene som faktisk kommer inn fra nord er ofte genetisk viktige dyr fra Finland og Russland. De er helt avgjørende for å redusere innavlen i den sørskandinaviske bestanden. Likevel vet vi at svært få overlever særlig lenge og ingen av dem får spredt sine gener sørover.

Dette er ikke naturforvaltning. Det er en aktiv avvikling av genetisk viktige individer som hele bestanden er avhengig av. Når dette utvalget nå vurderer å halvere bestandsmålene på alle de store rovdyra i nord, går det i stikk motsatt retning av det som trengs for å sikre levedyktige rovdyrbestander.

Miljødirektoratets rapporter viser dessuten at tap av tamrein skyldes et sammensatt bilde: klimaendringer, låste vinterbeiter, arealinngrep, høyt beitetrykk og nedbeiting av viktige områder. Rovvilt er én faktor, men langt fra den viktigste. Likevel ser vi en politisk retning der rovdyr fremstilles som syndebukker for strukturelle problemer som klimaendringer og arealtap.

Norge har rundt 3 000 reineiere og 217 000 tamrein. Reindrift er en viktig, samisk rettighetsbasert næring – men den kan ikke alene være grunnlag for å avvikle levedyktige bestander av ulv, bjørn, jerv og gaupe. Urfolks tradisjonelle naturforståelse har alltid vært basert på respekt for helheten, også for rovdyrene. I dag ser vi en politisk retning som bryter med denne arven.

Store rovdyr er økosystemenes vaktbikkjer. Når bestandsmålene legges så lavt at artene knapt overlever, mister de også sin økologiske rolle. Å halvere bestandsmålene i nord og samtidig skyte genetisk viktige ulver som kommer inn fra Finland og Russland, er ikke forvaltning. Det er en avvikling.

Forvaltningen må snu – ikke gå motsatt vei.