Nekrolog over en bestand som mister sine mødre

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

I løpet av 2025 og 2026 har bjørnebestanden i region 5 og 6 og omegn mistet det som ikke kan erstattes: mange av sine binner. De dyrene som bærer reproduksjonen, stabiliteten, den genetiske kontinuiteten og den stedegne kunnskapen som gjør en bjørnebestand levedyktig. Seks binner døde i 2025 alene, og flere er drept i 2026. Det er et tap som ikke kan repareres innenfor bjørnens langsomme livshistorie, og som nå truer selve muligheten for å nå bestandsmålet på usle 13 kull i året nasjonalt. Bøndene får både jaktet på bjørn og rause erstatninger, i pose og sekk. Bjørnene mister det umistelige. Og det gjør hele Norge også.

Binna Z20‑136 var fem år gammel, veide 99 kilo, og i sin mest verdifulle reproduktive alder da hun ble skutt i Engerdal 19. mai 2025. Hun levde i et av Skandinavias mest intakte bjørnehabitater, og brukte Femunden, Gutulia, Björnliden og Töfsingdalen nasjonalpark som sitt område. Hun ble skutt uten dokumenterte skader på grunnlag av en viltkameraobservasjon. Klima‑ og miljødepartementet brukte ett år på å behandle klagen, og opprettholdt til slutt et vedtak i en sak der dyret allerede var dødt. ARV fikk ikke medhold. Det var nok at hun var observert i et kalvingsland for å få henne drept.

I Våler ble en to år gammel binne påkjørt av toget HE318 30. april 2025. Hun veide 62,2 kilo. Hun var for ung til å ha fått unger. Men fraværet av unger gjør ikke tapet mindre alvorlig; det betyr bare at hun mistet livet før hun kunne bidra til en bestand som sårt trenger det.

I Snåsa ble NT197 drept 11. juni 2025. Hun var tre år gammel, veide 76,9 kilo, og datter av NT125. Hun hadde ennå ikke rukket å få sitt første kull; hun sto på terskelen til å tre inn i den delen av livet der hun kunne bidra til å løfte regionen tilbake over bestandsmålet. Hun fikk aldri muligheten til å bli voksen. En måned senere, 10. juli, ble moren hennes, NT125, skutt. Hun var ni år gammel, veide 108 kilo, en etablert og reproduserende binne, og en av regionens mest verdifulle binner. Med henne forsvant flere tiår med potensielle kull. I Sør‑Varanger ble FI374 skutt 12. juli 2025. Hun var bare to år gammel, veide 47 kilo, og hadde ikke rukket å bli en del av den reproduserende bestanden.

I sommer har det fortsatt i samme bedrøvelige spor. Binna NT97 ble feilaktig skutt i Snåsa 16. juli 2026. Hun var femten år gammel, en av de få gjenlevende, erfarne binner i regionen. Binner kan få kull opp mot tjue års alder; NT97 var fortsatt en del av den reproduktive kjernen. Hun var en av de stedegne binnene som bar kunnskap om landskapet, vandringsruter, hiområder og beiteplasser — kunnskap som ikke kan erstattes.

Binne NT199 i Snåsa blir nå forfulgt gjennom gjentatte skadefellingstillatelser. Hun er en av de få gjenværende binner som kan bidra til å stabilisere regionen. Likevel er det nettopp hun som nå står i fare. Samtidig pågår to parallelle skadefellinger i region 6, begge i områder med kjent eller mulig binneforekomst. Det betyr at tre binner i verste fall kan felles samtidig — i en region som allerede ligger under bestandsmålet.

Region 6 dokumenterte 2,5 ynglinger i 2025, altså under målet på 3, og bjørnebestanden i Trøndelag er halvert siden 2009, fra 53 til 32 individer. For å nå bestandsmålet trengs det flere reproduserende binner, ikke færre. De hadde 14 ved siste telling, men det tynnes i rekkene. Bjørn har lav reproduksjon, lange intervaller mellom kull, ungene er avhengige av mor lenge og de har en økologi der binnene er den begrensende faktoren for bestandsvekst. De er stedegne, stabile og langsomme i sin livshistorie. De kan ikke erstattes av innvandrende hannbjørner, og de kan ikke «produseres» gjennom forvaltningstiltak. Når en binne dør, dør også hennes framtidige kull, hennes genetiske linje og hennes økologiske rolle.

Det er dette som gjør uttaket av binner så alvorlig. Det er ikke bare tap av individer; det er tap av framtid. Tap av rekruttering. Tap av stabilitet. Tap av den delen av bestanden som bærer alt videre. Når binner blir mål, mister bestanden sin evne til å reise seg igjen.

Det er derfor Rovviltets Røst og Aktivt Rovdyrvern (ARV) nå har klaget Statsforvalteren i Trøndelag inn til Klima‑ og miljødepartementet, og bedt om at Statsforvalteren fratas vedtaksmyndighet for de store rovdyrene. Vi mener — med rette — at Statsforvalteren har diskvalifisert seg gjennom en praksis som systematisk rammer bjørner generelt og hunnbjørnene spesielt, og som nå har kulminert i at kvoten for felling igjen er blitt økt, til tross for at bestanden ligger under målet og er sterkt truet.

Dette er ikke rovviltforvaltning. Dette er en demografisk avvikling av en art som ikke tåler det.

 Publisert i Trønderavisa 230826