Bonden passer havresekken

Svar til lederartikkelen ‘Bukken passer havresekken’:

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

I lederartikkelen «Bukken passer havresekken» snur Ságat virkeligheten på hodet når de anklager Statens naturoppsyn (SNO) for bevisst å underkjenne tapstall. Det er ikke SNO som er bukken som passer havresekken. Det er snarere næringsinteressene som krever blankofullmakt til å tømme statskassen for erstatninger uten dokumentasjon. SNO utfører et helt nødvendig, uavhengig og faglig registreringsarbeid. At det er et gap mellom tamfeeiernes antatte tap og SNOs påviste tall, er ikke en statlig konspirasjon, men et uttrykk for realitetene i norsk utmarksdrift.

Tallene fra tamreinforvaltningen i Finnmark og Troms viser det samme gapet, bare i enda større skala. I region 8 – Norges største tamreinregion – ble det i reindriftsåret 2024/2025 søkt erstatning for rundt 74 000 tamrein. Av disse ble 19 000 erstattet, men kun 904 dyr var dokumentert som tatt av rovvilt. Det betyr at 1,2 % av det omsøkte er påvist, mens over 98 % av tapene utbetales etter skjønn. Dette er ikke et marginalt avvik, men et systematisk misforhold mellom påståtte og faktiske tap. Likevel brukes disse tallene som bakgrunn for akutte skadefellingstillatelser – også når det ikke foreligger én eneste dokumentert skade i området.

Det samme bildet går igjen i saueholdet. Hvert år dør rundt 120 000 til 130 000 sauer og lam på utmarksbeite i Norge. SNO klarer fysisk å dokumentere rovvilt som dødsårsak på mellom 1 000 og 2 000 av disse kadavrene. Det betyr at kun rundt 1 til 1,5 % av dødsfallene beviselig skyldes fredet rovvilt. Jerven tar mest, fulgt av gaupe, bjørn og til slutt ulven, som nasjonalt står for under 6 % av de påviste skadene. Likevel utbetaler staten erstatning for opptil 17 000 sau og lam årlig – over 50 millioner kroner – altså ti ganger så mange dyr som det finnes fysiske bevis for.

Når Ságat antyder at SNO bevisst underkjenner tapstall, er det derfor en retorisk avsporing. Det store bildet viser at tap til rovvilt er marginalt, både i sauenæringen og i samisk reindrift. Hovedproblemet er en driftsform der titusenvis av dyr dør hvert år uten at et rovdyr har vært i nærheten. Det overveldende flertallet av disse dødsfallene skyldes sykdommer, infeksjoner, ulykker, drukning, sult eller forgiftning fra planter. Den virkelige ansvarsfraskrivelsen ligger hos en næring som nekter å ta innover seg risikoen ved å slippe vergeløse husdyr ut i naturen uten tilstrekkelig gjeting og daglig tilsyn.

Å kreve at naturen skal tømmes for fredet rovvilt hver gang en sau går utfor en skrent eller en rein dør av sykdom, er både uetisk og uholdbart. Forvaltningen må bygges på biologi, dokumentasjon og profesjonell kontroll – ikke på ubegrunnet mistillit til statlige fagfolk. Når erstatningssystemet i Finnmark og Troms viser at over 98 % av tapene ikke kan dokumenteres, er det ikke SNO som passer havresekken. Det er næringen selv som gjør krav på den, mens staten betaler regningen.

 Publisert i Sagat 240826