Du skal ikke selge sjela di ved å la bjørnene bli skutt – men det er nettopp det Statsforvalteren gjør

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

I løpet av ett døgn har Statsforvalteren i Trøndelag gitt tre skadefellingstillatelser på bjørn i region 6. Tre vedtak, tre ulike kommuner, én og samme virkelighet: en bjørnebestand som er under bestandsmålet, en binnesituasjon som er dokumentert sårbar, og en forvaltning som ikke lenger evner å skille mellom unntak og rutine. Det som skulle være strengt regulerte nødtiltak, er i ferd med å bli et normalisert virkemiddel for å håndtere helt ordinære beitesituasjoner.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke bare antallet vedtak, men hastigheten og lettheten de fattes med. I Snåsa ble en muntlig søknad om skadefelling avslått om morgenen. Få timer senere ble den samme søknaden innvilget – uten nye kadaverfunn, uten identifisert skadevolder, uten DNA‑resultater og uten ny kunnskap om binnesituasjonen. Statsforvalteren er samtidig fullt klar over at det mest sannsynlig er binne NT199 som oppholder seg i området. Dette fremgår av deres egne vurderinger. Likevel fattes vedtaket som om dette ikke har noen betydning, stikk i strid med Klima‑ og miljødepartementets tydelige føringer om at terskelen for felling av binner er betydelig skjerpet og skal tillegges avgjørende vekt.

Det er vanskelig å tolke dette som annet enn at Statsforvalteren har solgt sjela si. I løpet av kort tid har beitebønder og lokale aktører sendt inn sju hissige søknader om felling, og i stedet for å stå i den faglige vurderingen, har Statsforvalteren gitt etter. Når en strengt beskyttet binne kan felles på grunnlag av en slik prosess, er det ikke lenger naturfaglig forsvarlighet som styrer forvaltningen, men press og politiske forventninger.

Statsforvalteren beskriver skadesituasjonene som «akutte», «tiltakende» og «eskalerende». Men tallene viser noe annet: 19 sauer på halvannen måned i Snåsa, seks sauer i Namsskogan, én skade etter utbedret gjerde i Lierne. Dette er ikke akutte kriser. Det er ordinære tapstall i beiteprioriterte områder.

Og nettopp derfor er det avgjørende å se på den faktiske bjørnebestanden. Ved siste registrering i 2025 ble det dokumentert bare 32 bjørner i hele Trøndelag – en dramatisk nedgang fra 53 i 2009. Av disse var kun 14 binner. Region 6 hadde 2,5 ynglinger i 2025, mot et mål på 3, og har ligget under bestandsmålet tre år på rad. Dette er ikke en robust bestand. Det er en bestand på randen av reproduktiv bærekraft.

Likevel har sommeren 2026 allerede resultert i tre felte bjørner, hvorav én feilskutt binne i Snåsa – et uttak som i seg selv burde utløst full stans i all videre skadefelling. Når en bestand med bare 14 binner mister én av dem i en feilfelling, er det ikke en bagatell. Det er en irreversibel svekkelse av bestandens fremtidige reproduksjonsevne.

Når Statsforvalteren nå åpner for ytterligere fellinger – tre vedtak på ett døgn – betyr det i praksis at en region med 32 bjørner totalt risikerer å miste en femtedel av bestanden i løpet av én sommer. Det er ikke forvaltning. Det er avvikling.

Dette skjer samtidig som sekretariatet for rovviltnemnda innstiller på å utvide fellingskvoten – igjen. Kvoteutvidelser midt i sesongen har blitt en årlig tradisjon i region 6. Når kvoten er brukt opp, utvides den. Når den utvidede kvoten er brukt opp, utvides den igjen. Slik uthules hele kvotesystemet, som etter loven skal sikre forutsigbarhet og biologisk forsvarlighet.

Det er ikke rovdyrvern som er radikalt i denne saken. Det radikale er at en strengt beskyttet art kan felles uten identifisert skadevolder, uten DNA‑resultater, uten vurdering av alternative tiltak, uten vurdering av samlet belastning og uten hensyn til en dokumentert sårbar binnesituasjon. Det radikale er at tre vedtak fattes på én dag, i én region, på én bestand som allerede er under målet. Det radikale er at lovens unntaksbestemmelse brukes som et ordinært virkemiddel.

Og det mest alvorlige: Aktivt Rovdyrvern og Rovviltets Røst har nå formelt bedt Klima‑ og miljødepartementet om å frata Statsforvalteren i Trøndelag vedtaksmyndigheten i saker om skadefelling av bjørn. Det er et dramatisk, men nødvendig skritt – og det kommer som en direkte konsekvens av en forvaltning som over tid har vist at den ikke lenger evner å ivareta lovens krav, naturens interesser eller den faglige uavhengigheten som er helt grunnleggende for tilliten til rovviltforvaltningen. Når to organisasjoner ser seg nødt til å be departementet om å gripe inn, er det et tegn på systemsvikt, ikke på enkeltstående feil.

Bjørnen er ikke problemet i Trøndelag. Problemet er en forvaltning som har begynt å behandle lovens unntak som hovedregel – og som har solgt sjela si i prosessen.

Hvor mange bjørner skal egentlig skytes før noen erkjenner at det ikke er bjørnen som er ute av kontroll – men forvaltningen.