Å vasse i blod på rett sted

Reaksjon på dette innlegget https://www.nationen.no/debatt-bondens-psyke-nar-rovdyra-herjer/o/5-148-939645

Av Berit Helberg 

Mennesker er visuelle. De fleste av oss reagerer ved synet av blod, og det er naturlig. Reaksjonene er forskjellige, noen får også flere. Frykt, redsel, sinne, kvalme, forferdelse, sorg…

Jeg har opplevd det selv. Å miste dyr når naturen forsynte seg. Men jeg kunne aldri i mitt liv ha bebreidet et dyr som ville stille sulten sin, og i disse tider også til sine barn.

Det kan bli blodig når naturfunksjoner slår inn. Det kalles «overskuddsdreping» og er fullstendig naturlig. Dette kan man lese seg opp om, om man er interessert i å utvide sin horisont rundt natur, og hvorfor ting skjer slik de gjør. Naturen gjør ingenting fånyttes. Måsa som stressa skrek over huset mitt i går og fløy fram og tilbake, fortalte meg at noe var på gang, og derfor fikk jeg video av en fjellvåk som ikke var velkommen hos de andre fuglene. Jeg så også traneparet som før hadde to unger. Nå hadde de bare en, men jeg har også sett revevalper og de skal også ha mat. Forsøker man å lese naturen og forstå den, kan man få fine opplevelser og sunne forståelser for hvordan det fungerer. Dette som vi alle burde ha lært på barneskolen.

Natur. Det som ikke er naturlig, men som beitebønder og andre kjøttprodusenter sier «det er sånn de er» eller «det er slik det skal være», det er slakt. For hvis man klager over blodet når naturen har skjedd, viser det hvor mye det har at det visuelle slår inn. Ingen bønder reagerer på at det er enda mer blodbad på et slaktehus, fordi «det skal være sånn.» Dyrene er like redde, om ikke enda reddere. Der er ingen fuglesang. Ingen duftende blomstereng og vaiende løvtrær. Men det er lukten av skrekk, frykt og blod, og lyden av livredde, forvirrede dyr som snart skal dø.

Slakting ER blodig. Ingen kan påstå noe annet. Men da er det greit for bøndene fordi de slipper å se det. De slipper å se blodet, se dyrene som er drept av noe unaturlig. Slakting innendørs for å sende ut kjøtt til butikker og senere til dumpingpriser i arabiske land, er ikke naturlig. At ulv, bjørn, jerv eller gaupe tar sau, det er faktisk helt naturlig.

Verre er det når blodet ikke vises. Når noen finner ei renspist beingrind omgitt av gammel ull etter at den arme sauen satt fast i kratt eller lå på rygg uten å komme seg på alle fire – og langsomt sultet i hjel. Jurbetennelser, beinbrudd, flått og fluer… og slikt skal bekjempes med tilsyn en gang i uka? Det hjelper ikke den sauen som brekker beinet dagen etter.

Gang på gang blir loven om dyrevelferd brutt hver sommer, men ingen bryr seg. Det er bare sau. Som bonden bryr seg om når det blir blodig utendørs, og ellers ikke. Det er faktisk det inntrykket bøndene selv gir, når de setter ut dyra år etter år – ikke bare der de vet det er rovdyr, men også fordi statistikkene forteller om at 90 % ikke er rovdyrs skyld når svinn skal telles og rovdyrerstatninger skal betales.

Det er fullt forståelig at det er grusomt å finne blodige skrotter. Men det er ikke forståelig at dette er greit når dyra sendes til slakt, eller når man ser på årsaken til det største svinnet. Da blir dette dobbeltmoralsk, samme hvor mye sauebøndene forsøker å ordlegge seg for å vekke sympati fra folket. Min sympati har sauene, som er taperne i dette, og rovdyrene som bare gjør det naturen krever av dem: Forsøker å overleve.