Våren - tiden for å hate natur?

Av Berit Helberg, tilpasningsdyktig naturelsker.

Er det noe alt for mange mennesker har blitt flinke til, så er det evnen til å ikke sameksistere. Dette kommer tydeligst fram på våren. Ellers i året kan vi til nød klare å dele kloden og omgivelsene rundt oss personlig, med både pels og fjær og finner og vinger i de fleste former. Nyfødte kalver og unger som har forlatt reder tidlig på sommeren er jo søtt. Høsten er innsanking av overskudd (eller bare å fyre av noen skudd under dekke av matauk for den som allerede har mye i fryseren), og vinteren er den stille tia da vi ser hvor mange vi har rundt oss om vi går i skogen, føler sjelefred og finner sporene med spenning og glede.

Men våren, ass, den tia da nytt liv skal bli skapt. Da flytting fra vinterhjem foregår og trekket til sommerhjem er ufravikelig for noen. Nyfødte rådyrkalver og revevalper er så søte og nusselige, ekornunger og dunete andunger, åh, hildrande du. Men så var det dette med å sameksistere med alle, da. For skrikende måker er så forbaska prakkete og irriterende. Stupbombing for å beskytte unger er jo livsfarlig for den som ikke gidder å lese seg opp på gode råd rundt fortvila (ikke sinte) måkeforeldre. Og så var det jordene. Som blir invadert! Digre flokker med sultne fugler som er på vei fra A til C og må lande på B for å innta energi. Skrikende traner og dritende gjess. Og så kommer gnålet om fellingstillatelser på løpende bånd – for alle artene som bare sliter med å eksistere, og sliter mer og mer fordi menneskene nekter å sameksistere. Her skal det drepes så vi får fred. Fordi vi er de viktigste på jorda og skal ikke tilpasse oss etter omgivelsene. Rødlista? Det gir vi blaffen i, for vår sinnsro og våre jorder er langt viktigere.

Helt siden vi kløv ned fra trærne og temte ild, har vi tilpasset omgivelsene etter våre behov. Og nå når våren er over oss, vises det veldig godt hvor sabla egoistiske vi har blitt. Gjess får ikke lov til å lande noen steder og spise og drite før de flyr videre til sommerhjemmet. Tranene likeså, de er hakket verre for sarte ører med sine trompetskrik – en lyd jeg forbinder med vår og elsker de første bæljene når naboene kommer hjem!

Hva med å bremse litt på den vandringen forfedrene våre starta med da de temte ild? Vise at vi faktisk ikke lever i steinalderen lenger, og ikke trenger å kreve at omgivelsene tilpasser seg oss under inhuman tvang og massedreping. Viser at vi har mer mellom øra enn grynt og brum og klubbedunking i diskusjoner… for vi har da vitterlig en hjerne som klarer å klekke ut løsninger og ideer som ikke fører til massedrap av måker, gjess og traner om våren, har vi ikke? Vi er smartere enn å ty til kuler og krutt som første løsning, er vi ikke? For vi er ikke alene her på jorda… er vi vel? Men alt for mange oppfører seg slik…

Jeg håper dette er den siste våren jeg leser overskrifter om sinte, oppgitte mennesker uten tilpasningsevne og oppfinnsomhet, til det beste for alle vi deler verden med.