Større betydning med hendene grundig nedi havresekken, vel?

Ole Tvete Muriteigen, ordfører i Sør-Fron kommune, vil ha flere sauer og færre rovdyr. Som ordfører er det grundig uheldig at han uttaler seg om saken, da han er langt fra upartisk. Han har et bra antall sauer og lam, og mottar vel millionen i tilskudd pr år for dyrene sine, så det er klart at han vil ha vekk rovdyrene slik at han kan slippe sauene ut på farlig utmarksbeite mens han gjør noe annet enn å passe tamdyr.

(Reaksjon på dette innlegget https://www.dolen.no/nyheter/o/m0OJB4/beiteprioritet-maa-ha-betydning )

Vi ser det alt for ofte i rovviltforvaltning. Hvor mange rovviltnemnder har et overtall av natur/dyrevernere? Ingen. Hvor mange rovviltnemnder har overtall av representanter fra næring og partier som er interesserte i å få vekk rovdyra? Alle. Vernersiden har forsøkt å belyse dette problemet, men blir ikke hørt. Vi har også forsøkt å belyse farene med utmarksbeite for dyr som ikke er avlet til å klare seg i fiendtlig miljø uten rovvilt, men blir ikke hørt her heller. Når man konfronterer sauebønder med utmarksbeite ang. dette, er det «aldri svinn i deres område», men da er det jo rart at det likevel er et svinn på ca 100 000 sau og lam hvert bidige år, hvor rovdyr kun står for ca 10 % og ikke engang alltid det.

Om Muriteigen faktisk bryr seg om dyrene sine, er det beste tiltaket å gjøre noe med det største svinnet, som inneholder mye smerte og skrekk og pin og plag for dyrene som blir utsatt for det. Tilsyn minimum en gang i uka etter forskriftene, er faktisk langt fra nok. For det hjelper ikke sauen som brakk beinet mandag, at bonden var der på søndag og så over flokken – om han nå hadde kontroll på hvor alle dyrene befant seg. Ser vi hvor mange som leter etter sauene sine nå når de skal inn, vet vi jo hvor stor kontroll tamdyras eiere har på frislippet…

Vi har forpliktelser. Selv uten at vi har ratifisert de forpliktelsene, burde det vært en selvfølge å ta vare på naturen. Med dette følger å ta vare på rovdyrene i de områdene de bor. Uansett hvor mange rovdyr landene rundt oss har, så skal våre bli beskyttet der de har slått seg ned. Det er dette som står i Bernkonvensjonen. Som politiker har Muriteigen sikkert hørt om Bernkonvensjonen, men tradisjonen tro i beste Sp-stil, lukkes øynene for dette. I stedet blir det vist en bukken-og-havresekken-holdning som ikke hører hjemme i norsk politikk – eller landbruk. Likevel ser vi det gang på gang, og nå altså hos en ordfører med egeninteresser i det kjøttet færrest i landet spiser.

Han nevner det flere ganger selv, feilene i rovviltforvaltningen. Den genetisk viktige ulven burde aldri blitt drept, men den ministeren vi hadde da, var for veikrygga til å stå på rett side av loven, og lot seg manipulere til å godkjenne dreping igjen. Han nevner også at det er på tampen av beitesesongen – og likevel vil han fortsette å drepe rovdyr, når sauene likevel skal inn og sendes til sin visse død hvor slaktehus og slaktekniven ikke akkurat er en hyggelig opplevelse. Å misbruke begrepet «bestandsmål» som et absolutt minstemål og grensa og ikke ett ENESTE dyr over, det blir bare tilbakestående definisjon. Andre land har bestandsmål som et mål for artens overlevelse, og selv ikke målene i Norge er høye nok for ulvens overlevelse. Lokale helter bør heller aldri være de som drar ut for å drepe rødlista rovvilt. Gang på gang leser vi om skadeskyting av overivrige entusiaster som syns det er stas med et rovdyr på jakt-cv’en.

«Setra er halve gården» ble det sagt før. I dag er det ikke mye seterdrift, og da kan vi snakke om igjengroing, hvor naturen tar tilbake det som ble ryddet vekk for å gjøre plass til seterbruk. Den farlige igjengroingen ligger i flatehogst og uvettig skogsbruk, hvor løvskogen overtar etter at viktig skog er meia ned.

Nei, Muriteigen. Du burde aldri ha uttalt deg når du har fjøset fullt av kontroversielle sauer og ergo hendene dypt og grundig nedi havresekken på alt for mange vis.