Kan vi forsvare det vi frykter?

Det kalles trofébilder. Smilende mennesker, knelet ved siden av et dødt dyr. Jo større dyret er, desto bredere er smilet. Størst er det når rovdyrene ligger livløse foran dem.

Hva er det egentlig vi ser? Dette handler ikke om mat. Det handler ikke om overlevelse. Det handler om noe annet – noe som er vanskeligere å snakke om. Det handler om vårt forhold til naturen.

Forskning på troféjakt peker på at enkelte former for jakt kan tiltrekke mennesker som søker status, kontroll og anerkjennelse. I noen studier ser man også trekk som lavere grad av empati og en sterkere orientering mot dominans.

I psykologien omtales slike trekk blant annet gjennom den såkalte “mørke triaden” – narsissisme, machiavellianisme og psykopati – som forbindes med ufølsomhet, egoisme, manipulasjon og lav empati.

Det betyr ikke at alle jegere passer inn i en slik beskrivelse. Men det reiser noen ubehagelige spørsmål: Hva slags kultur er det som dyrker øyeblikket der et stort, levende rovdyr reduseres til et trofé? Og hva er det som gjør at døde rovdyr blir noe man smiler av?

For dette er ikke bare individuelle valg. Det er også uttrykk for et syn på naturen. Det handler om et tankesett.

Den svenske skribenten Misha Istratov beskriver i en artikkel i Parabol det som kalles biofobi – en kulturell forskyvning der naturen går fra å være noe vi tilhører, til noe vi ønsker å kontrollere eller fjerne. Og kanskje er det nettopp her vi finner noe av forklaringen.

En voksende mengde forskning peker på det samme: stadig flere opplever naturen som ubehagelig. Ikke bare farlig – men fremmed. En forskningsgjennomgang fra Lunds universitet antyder at så mange som én av fem opplever slike negative følelser.

Det høres trivielt ut. Litt frykt for flått. Litt ubehag i skogen. Men det er alt annet enn trivielt. For det man opplever som ekkelt eller truende, ønsker man å fjerne. Og det man vil fjerne, forsvarer man ikke.

Når naturen går fra å være et hjem til å bli et problem, skjer det en stille, men farlig forskyvning. Skogen blir ikke lenger et sted vi tilhører, men noe som skal ryddes, kontrolleres og holdes på avstand. Rovdyrene blir ikke en del av økosystemet, men et avvik som må håndteres.

For hva om dette ikke bare handler om enkeltpersoners valg – men om en bredere kultur der det levende har mistet sin egenverdi?

I et slikt landskap blir ikke rovdyr bare dyr. De blir symboler på det ukontrollerbare. På det som ikke lar seg temme. På det som bryter med vår forestilling om orden. Og når noe oppleves som både truende og fremmed, blir det også lettere å legitimere å fjerne det.

Og kanskje er det derfor det oppleves tilfredsstillende for noen å felle dem. Ikke fordi de utgjør en reell trussel i hverdagen – men fordi de representerer noe vi ikke lenger tåler.

Kanskje er ikke hatet mot rovdyr først og fremst et resultat av erfaring, men av fravær av erfaring.

Vi har lært oss å kontrollere nesten alt: temperatur, lys, mat, underholdning. Naturen er det motsatte. Den er uforutsigbar, ubehagelig og levende. Den minner oss om at vi ikke står utenfor, men midt i et økosystem.

Når vi mister den daglige kontakten med dette, mister vi også noe annet: evnen til å tåle det. Og det vi ikke tåler, vil vi ha bort.

Derfor er ikke dette bare en debatt om jakt. Det er en debatt om hvilken relasjon vi har til naturen – og hva vi er i ferd med å miste.

For i en kultur der naturen oppleves som noe fremmed, blir også viljen til å beskytte den svakere. Da blir vern en byrde, ikke en verdi. Rovdyr en trussel, ikke en del av helheten, og mangfold en komplikasjon.

Til slutt står vi igjen med et enkelt, men ubehagelig spørsmål: Hva skjer med et samfunn som ikke lenger tåler det levende rundt seg?

Og kanskje enda viktigere: Hva slags samfunn er det som ikke bare aksepterer – men smiler av – at det levende rundt oss forsvinner?

Veien blir da kort fra ubehag til aksept. Aksept for færre rovdyr. Færre insekter. Færre spor av det som ikke lar seg kontrollere.

Og kanskje også aksept for noe enda mer grunnleggende: At naturen ikke lenger er noe vi lever med – men noe vi rydder bort.