De absurde aldersgrensene: Er smarttelefonen farligere enn elgjakta?
Av dyreverner og psykologspesialist Ida Skjerden
Vi diskuterer 18-årsgrense på smarttelefoner og 16-årsgrense på elsparkesykler for å verne de unge. Samtidig er det fritt frem for barn å delta i drap på dyr i skogen – stikk i strid med nyere forskning og FNs anbefalinger.
I dagens Norge skjermes barn og unge strengere enn noensinne fra hverdagens teknologiske og kommersielle fristelser. Regjeringen diskuterer 18-årsgrense på smarttelefoner, 16-årsgrense på sosiale medier, det innføres 16-årsgrense på energidrikk, og du må være 16 år for å kjøre elsparkesykkel. Men samtidig som vi beskytter ungdommen mot digitale skjermer og koffein, er det fritt frem for barn å delta på elgjakt, skyte med dødelige våpen under oppsyn, og sette opp feller i skogen som dreper ville dyr. Dette fremstår som en klar logisk brist.
Det er et slående paradoks at samfunnet anser en TikTok-feed eller en boks med Red Bull som en større trussel mot unges utvikling enn det å ta liv av dyr i skogen og slik opprettholde en praksis der barn inviteres med på jakt fra de er gamle nok til å gå.
Romantiseringen av jakt som en udelt positiv folkehelseaktivitet slår nå sprekker i forskningen. Den omfattende norske helseundersøkelsen Young-HUNT4 (NTNU, Hunt surveys, 2017-2019), som har analysert 6361 norske ungdommer som var med på jakt, og resultatet viser en statistisk signifikant korrelasjon mellom høy deltakelse i jakt- og fangstaktiviteter og økt psykisk ubehag (mental distress). Rapporten utfordrer den etablerte sannheten om at all naturbruk automatisk er helsebringende for barns psyke, og advarer mot å ignorere de individuelle sårbarhetene hos unge som utsettes for dette.
Det er ikke uten grunn at FNs barnekomité i sitt offisielle direktiv (General Comment No. 26) har slått fast at barn har en fundamental rett til å beskyttes mot å være vitne til vold mot dyr. Psykologisk og klinisk ekspertise advarer om at regelmessig eksponering for drap på levende vesener kan svekke barns naturlige empatiutvikling og i verste fall påføre sårbare barn traumesymptomer (bl.a. Ladny, M., & Meyer, L, 2019. National Library of MedicineTraumatized witnesses: Review of Childhood Exposure to Animal Cruelty).
Nevrobiologisk forskning støtter dette opp: Menneskehjernen har en biologisk inngrodd barriere mot å påføre andre skapninger smerte og død. For at jakt skal fungere som en hverdagsaktivitet, kreves det en emosjonell desensibilisering – en "herding" av empatiimpulsen eller jegerufølsomhet, som Bergljot Børresen kaller det i sin bok ‘Den ensomme apen’. Mens voksne kan styre dette gjennom innlærte narrativer om viltforvaltning, mangler barn den kognitive kapasiteten til å bearbeide volden. Siden hjernens frontallapp ikke er ferdig utviklet før i 20-årene, risikerer vi at denne kunstige dempingen av empati fører til en generell emosjonell avstumping i en kritisk utviklingsfase.
Når vi ser på hvordan staten vurderer risiko, blir paradoksene i aldersgrensene åpenbart:
• Elsparkesykkel (16 år): For farlig for en 14-åring på grunn av trafikksikkerhet.
• Hagle og rifle (Ingen nedre aldersgrense for opplæringsjakt fra 14/16 år): Helt uproblematisk under voksent tilsyn.
• Smarttelefon (Foreslått 18 år): Skadelig for den psykiske helsen.
• Drap/jakt og feller i skogen (Drap 18 år og feller 14 år). Sunn og tradisjonsrik folkehelse.
Hvis målet med aldersgrenser er å beskytte barn mot skade, traumer og farlige situasjoner, må regelverket henge sammen. Enten må vi forutsette at ungdom tåler mer ansvar i hverdagen – enten det gjelder skjerm eller sparkesykkel – eller så må vi innse at modningsargumentet og sårbarheten også må gjelde i skogen. Dagens regelverk om jakt fremstår ikke som beskyttelse; det fremstår som et dypt ulogisk og hyklerisk paradoks.
Sendt til diverse aviser, 091026