Bondelaget omskriver FKT‑ordningen til et landbruksbudsjett

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

 Møre og Romsdal Bondelags Kristin Gilje Sandnes hevder i Trollheimsporten 07.20.2026 at regjeringen «kutter i blinde» når FKT‑midlene reduseres. Det er en retorikk som fungerer godt i lokalavisen, men som ikke tåler møtet med gjeldende rett, statens egen dokumentasjon eller den faktiske historikken bak ordningen. FKT‑forskriften er ikke en landbruksstøtteordning. Den er en miljøforvaltningsforskrift, hjemlet i naturmangfoldloven og rovviltforskriften, og har som formål å finansiere forebyggende og konfliktdempende tiltak som skal sikre legitimitet og etterlevelse av rovviltpolitikken. Når Bondelaget fremstiller FKT som «bøndenes verktøykasse», er det en omskriving av forskriften som ikke har støtte i verken lovtekst eller forvaltningspraksis.

Det er også nødvendig å korrigere den historiske fremstillingen av hvordan FKT‑midlene faktisk har vært brukt. NIBIO og NINA sin evaluering av ordningen viser at midlene aldri har vært rene forebyggingsmidler. De har vært brukt til forskning, driftsomstilling, konfliktdemping og – helt sentralt – dessverre tiltak som effektiviserer jakt og skadefelling av rovdyr. Dette er ikke en tolkning, men en direkte gjengivelse av statens egen dokumentasjon. Bondelaget hevder at midlene «skal gå til tiltak bøndene gjennomfører». Ordningen har alltid inkludert midler som direkte understøtter dødelig uttak av rovdyr. Så med mindre alle rovviltjegerne er bønder, så er dette i beste fall en sannhet med modifikasjoner..

Det som gjør Bondelagets fremstilling særlig misvisende, er at staten de siste årene ikke har kuttet i midler til felling – den har tvert imot prioritert dem. I 2023 ble det bevilget elleve millioner kroner ekstra til kommunale og interkommunale fellingslag, og denne posten ble gjort permanent i forskriften fra 2024. Midlene går til organisering, opplæring, utstyr, beredskap og operativ innsats for å felle truede rovdyr. Staten har altså styrket avskyting, ikke svekket den. Det som derimot står svakt, er kunnskapsgrunnlaget for forebyggende tiltak. Riksrevisjonen har påpekt at forvaltningen ikke har god nok kunnskap om hvorfor tapstallene er som de er, og at effekten av forebyggende tiltak ikke er dokumentert. Staten kan ikke si med sikkerhet hvilke tiltak som virker, hvilke som ikke gjør det, og hvilke som burde prioriteres. Når kunnskapsgrunnlaget er så svakt, er det rettslig problematisk at midler til felling styrkes, mens evaluering og dokumentasjon av forebyggende tiltak fortsatt er mangelfull.

Det er i dette lyset høstens statsbudsjett må forstås. I Prop. 1 S for 2025–2026 foreslår regjeringen et kutt på rundt 40 prosent i FKT‑midlene. Bondelaget fremstiller dette som et angrep på forebygging, men budsjettforslaget må leses i sammenheng med at staten allerede har styrket midlene til avskyting av fredete rovdyr, og at forebyggende tiltak fortsatt mangler dokumentert effekt. Det er ikke slik at staten «kutter i blinde». Staten kutter i en ordning som den selv – gjennom NIBIO, NINA og Riksrevisjonen – har dokumentert at ikke fungerer etter hensikten, og som mangler et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å prioritere midler på en faglig forsvarlig måte. Det er Bondelaget som argumenterer i blinde når de insisterer på at mer penger til forebygging automatisk vil redusere tap, uten at det finnes dokumentasjon som underbygger dette.

Det er også nødvendig å korrigere Bondelagets fremstilling av jervebestanden som «betydelig over bestandsmålet». Bestandsmålet er for det første et styringsmål, ikke et maksimumsmål, selv om beitenæringene godt hjulpet av Rovviltnemndene, synes å praktisere det som det. Det finnes ikke et rettslig krav om at bestanden skal reduseres til styringsmålet; det er et minimumsnivå som skal sikre levedyktige bestander. Å fremstille styringsmålet som en øvre grense er derfor en politisk tolkning, ikke et juridisk eller biologisk fundert mål. Naturmangfoldloven krever at forvaltningen legger føre‑var‑prinsippet til grunn, og at uttak av rovvilt skal være kunnskapsbasert, forholdsmessig og nødvendig. Bondelagets argumentasjon oppfyller ingen av disse kravene. Region 6 er den eneste regionen som ligger over bestandsmålet. Nå har sågar Miljødirektoratet åpnet for ekstraordinære uttak av 4 jerver i Fosen og Vestre Namdal i lisensjakta, som et resultat av langvarig og intens pågang fra beiteinteresser, herunder Bondelaget. Denne beslutningen fra Miljødirektoratet mener ARV mye om, men vi lar det ligge her.

Det er på tide å erkjenne at rovviltforvaltningen ikke kan styres av særinteresser som har gjort det til en vane å fremstille rovvilt som et budsjettproblem snarere enn en del av Norges lovpålagte naturmangfold. En kunnskapsbasert og lovforankret forvaltning krever at FKT‑ordningen reformeres i tråd med NIBIO og NINA sine anbefalinger, at midler til skadefelling begrenses og underlegges strengere kontroll, og at forebyggende tiltak prioriteres på en måte som faktisk kan dokumenteres å ha effekt og som faktisk er konfliktdempende. Det er ikke staten som kutter i blinde. Det er Bondelaget som gjør det.

Litteraturliste

NIBIO & NINA (2020). Evaluering av tilskuddsordningen for forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen (FKT).
Riksrevisjonen (2020). Dokument 3:10 (2019–2020) – Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen.
Miljødirektoratet (2023–2024). Forskrift om tilskudd til forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen (FKT-forskriften).
Naturmangfoldloven (2009). Lov om forvaltning av naturens mangfold. Rovviltforskriften (2005). Forskrift om forvaltning av rovvilt.
Klima- og miljødepartementet (2025). Statsbudsjettet – Prop. 1 S (2025–2026), kap. 1420. Forslag om reduksjon i FKT‑midlene (om lag 40 % kutt).