Skivebom mot statsforvalteren - om skadeskyting av gaupe

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

I et leserinnlegg i Jeger.no og Nationen 04.02.2026 uttrykker Frederick Bjerke, lisensjeger, frustrasjon over statsforvalteren på Innlandet. Statsforvalteren har uttrykt bekymring knyttet til det høye skadeskytingsomfanget ved lisensjakt på gaupe. Det var fire tilfeller på Innlandet der dyra ble påskutt, flyktet videre og hvor det måtte igangsettes ettersøk. Noen av disse gaupene kan ha vært skadeskutt (NRK, 01.02.2026)

Da første dag av jakta var 16 av 99 gauper på kvoten allerede skutt.

En jeger ble anmeldt for bruk av kunstig lys. To jegere fikk gebyr for ulovligheter knyttet til snøskuterkjøring, og en ble anmeldt for å kjøre med ATV på Snåsavatnet. En ble anmeldt for bæring av rifle uten våpentillatelse og andre lovovertredelser. 9 mårfeller ble tatt, som manglet merking, en av dem var ulovlig felletype og flere var montert for lavt over bakken (NRK, 01.02.2026). Ei gaupe ble ikke gjenfunnet før et døgn etter at den ble påskutt. Vi kan bare prøve å forestille oss hvordan det døgnet var for den gaupa. Det meldes om en rekke påskytinger i region 2, Vestfold og Telemark, hvor det tar timer før melding om at de er skutt kommer.

Jeg er usikker på om Bjerkes kritikk av statsforvalterens kritikk er et semantisk oppheng når det gjelder forskjellen på påskutt og skadeskutt, eller om han faktisk mener at statsforvalterens kritikk er uberettiget; at det ikke er grunn til å kritisere jegerne for uaktsomhet i jaktutøvelsen, når en ser på alle lovovertredelsene og at det måtte igangsettes fire ettersøk på én og samme dag.

For å ta semantikken først: Som Bjerke selv er inne på kan skadeskyting defineres som overskredet grenseverdi for fluktstrekning for den enkelte arten. Hos gaupe er dette, som han skriver, mer enn 49 meter for gaupe.

Bjerke har rett i at det er en semantisk forskjell i betydningen av begrepene ‘påskutt’ og ‘skadeskutt’. Påskutt betyr at et dyr er truffet av en prosjektil, enten med dødelig treff eller et treff i perifere organer. I det siste tilfellet vil påskytingen være en skadeskyting. Alle skadeskutte dyr er påskutt, men ikke alle påskutte dyr er skadeskutte. Når gaupa imidlertid flykter lenger enn 49 meter etter påskyting, regnes dette som en skadeskyting og krever umiddelbart ettersøk.

Ut fra hva jeg kan forstå av pressens dekning, er nettopp dette tilfelle for flere av gaupene; de flyktet vekk fra skuddplassen utover normal fluktstrekning etter å ha blitt påskutt, altså i tråd med definisjon på skadeskyting. Antall ettersøk bekrefter dette og det er det statsforvalteren blir bekymret over.

Hva er problemet for Bjerke – at statsforvalteren har onde hensikter mot jegerne, mener han? Eller at gauper lider som følge av skadeskyting og at dette er i strid med Dyrevelferdsloven, Forskrift om jakt, felling og fangst og den nye Viltressursloven, men først og fremst i strid med etiske normer for såkalt human jakt? Vi ser hva Bjerkes problem er; han er bekymret for jegernes renommé, han er så klart ikke bekymret for dyrevelferden.

Jeg har vansker med å se hva ved statsforvalterens reaksjon som er i strid med dette eller som er så opprørende for Bjerke. Han er redd for at statsforvalteren bærer ved til bålet, rovviltjegerne blir utsatt for mye hets og sjikane allerede, hevder han. Utspillet fra statsforvalteren fremstår som ‘…et gjennomsiktig forsøk på å sverte jegerstanden ytterligere’, mener Bjerke. Det å tillegge statsforvalteren slike intensjoner høres konspiratorisk og lite sannsynlig ut. Men at rovviltjegernes renommé henger i en tynn tråd er sant og visst. Det er imidlertid ikke statsforvalterens feil. Da skyter Bjerke pianisten.

Bjerkes innlegg er slik mest å oppfatte som et bomskudd. Statsforvalterens bekymring og bebudete etterspill i form av møte med gaupejegerne etter avsluttet jakt er høyst betimelig. Det som faktisk er kritikkverdig i denne saken er det høye antallet skadeskytinger på rovvilt generelt, illustrert av årets gaupejakts pangstart, nettopp det statsforvalteren peker på.

Vil ikke Bjerke at det skal foretas kontroller og kvalitetssikring av rovviltjakten? Tåler ikke geskjeften dagens lys? Den som har alt på stell har intet å skjule, intet å frykte. Med så fåtallige rovdyr som vi har her i landet er kvotejakt på gaupe og lisensjakt på andre store rovdyr veldig kontroversielt. Derfor er det ekstra viktig med transparens, etterrettelighet og redelighet i utøvelsen av denne type jakt. Rovviltjegerne må derfor tåle å ses litt ekstra i kortene. Men tåler de det? Ekstra viktig er det fordi rovviltjakt er beheftet med så mye ulovligheter i form av ulovlig jakt og skadeskytinger (Økokrim, 250925; NINA, 2012;2024).

Skadeskytinger av rovvilt er vesentlig høyere enn på annet vilt; 23 % av alle påskutte gauper er blitt skadeskutte før de fikk et dødelig skudd, mens det samme tallet for elg er 3,5 %. Andel skadeskutte gauper er oppe i 26 % ved bruk av haglegevær og 19 % for rifle. Det bør altså bli forbudt å bruke haglegevær mot gaupe.

Det høye skadeskytingsomfanget har mange årsaker; det skyldes kanskje først og fremst  negative holdninger til dyret som skal skytes. Det er mange nullvisjonister som har aversjoner mot rovdyr, og som jakter på dem. Det gir en opplevelse av legitimitet til å drepe dem at de er så forhatte; det ikke er så nøye hvordan det skjer - om de lider litt før de dør er kanskje ikke så farlig når det er demoniserte dyr det er snakk om?

En årsak kan være at jegeren kan smykke seg med å ha skutt så og så mange rovdyr, det gir vel status i enkelte miljøer, og en får seg et trofé å være stolt av, som en kan stoppe ut eller bruke som gulvteppe og tråkke på, en riktig så symbolsk handling. Det er mye som står på spill. Det er få skuddsjanser og da blir jegeren fort ‘trigger happy’ ved synet av en gaupe, eller i hvert fall er det sikkert at det kanskje var…en rødrev? Vi husker historien fra i fjor om Frognmannen som skjøt en gaupe han trodde var en rødrev. Nok av det.

En årsak til at det er mye skadeskyting kan være ‘…at det er den ultimate jaktopplevelsen å drepe et rovdyr’, for å sitere Statens Naturoppsyns Lars Gangås. Med slike forbilder for rovviltjegerne, Statens lange skuddarm der ute i felt, er det kanskje ikke så rart at det går litt unna de første dagene av gaupejakta. SNO er jo selv rovviltjegere, både i arbeidstiden og på fritiden, må vite. Det er også de som fører skuddplasskontroller. Skadeskytingsomfanget er mest sannsynlig veldig underrapportert. Vi mp regne med at det vi opererer med er minimumstall, ifølge Stokke et al., 2012 (NINA-rapport 828).

Med gaupe kan en bruke så å si alt av hjelpemidler. Vi snakker ikke akkurat rå muskelkraft her, det er ingen Norseman xtreme Triathlon dette, for med hjelp av våpen, båsfeller og drivende hunder kan man komme langt i sin higen etter å føle seg som en ekte mann, eller kvinne. For en virkelig ekte manndomsprøve må man nok lenger på landet. Vi som ikke driver med drap på ville dyr som rekreasjon og hobby får inntrykk av at her er det fritt fram, med Statens velsignelse. Det haster også, de fleste gaupene skytes jo de første dagene av jakta på grunn av rått parti. Det er lett å se at det fort blir stress og svært så ukontrollerte situasjoner ut av slikt.

Skadeskyting skyldes guttastemning i og med altfor store jaktlag som hausser hverandre opp slik at det fyres av skudd under stress. Det skyldes også skudd på for langt hold, for dårlig sikt, for dårlig anlegg, at det skytes mot dyr i bevegelse, og at jegerne har for dårlig kompetanse.

Det skyldes også myndighetenes rovviltforvaltning – hvor vanlige hobbyjegere kan registrere seg som lisensjegere og hvor ambisjonen hele tiden er å holde disse ‘problemdyrene’ nede på et sterkt til kritisk truet nivå, så ikke ‘belastningen’ blir for stor. Det gir dårlige signaleffekter for de som har lyst til å drepe rovdyr. De får vel inntrykk av at de gjør staten en tjeneste, en dugnad for staten, som de selv pleier å bruke som et vikarierende motiv for sin troféjakthobby.  

Det må jobbes med lisensjegernes etikk, holdninger, kunnskaper og ferdigheter. Aller helst bør profesjonelle overta jobben med å avlive rovdyr når det anses nødvendig.

Det å drive hobbyjakt på sterk til kritisk truede arter er en uting, med ukultur og omfattende skadeskyting som resultat. Forsøk på å bedre dette med noen kurs og noe skytetrening har ikke vist endring i positiv retning. Det må hardere lut til; først og fremst kompetansehevende og holdningsendrende tiltak med klart definerte prestasjonskrav som må vedlikeholdes årlig. Dessuten må det kreves plettfri vandel. Nå tillates faunakriminelle med tidligere dommer for ulovligheter mot rovdyr å være lisensjegere, sågar jaktledere. Det er virkelig kritikkverdig og svekker selvfølgelig tilliten til jakten på fredet, truet rovvilt og de som utøver den.

Jegernes egen jaktvettregel nr 2 sier at de skal skyte kun gode skudd. Det er i hvert fall en ambisjon. Skadeskyting svekker jaktutøvelsens renommé og folks tillit til jegernes kompetanse. Jakt skal utøves humant og med respekt for dyret som skal avlives. Det bør være nulltoleranse for skadeskyting og hvert tilfelle bør følges opp med konsekvenser for skytteren.

Så kan Bjerke godt være sur på statsforvalteren, men det er nok en skivebom.

Publisert i Naturpress, 08.02.2026
Publisert i Framtidinord, 09.02.2026