Rovdyrpolitikk i bakvendtland

Fronskommunene og Ringebu vurderer å bruke 300.000 kroner på å kjøpe en spesialtrent hund fra USA for å spore og drepe ulv. 

Samtidig vet vi at ulv er det rovdyret som tar minst sau i Norge – og at vi bare har 32-34 helnorske individer igjen. Likevel brukes det enorme ressurser på å spore, jage og drepe nettopp dette rovdyret.

Da kan man jo begynne å lure på om kommunene har litt for mye penger når de seriøst vurderer å bruke så store summer på én hund. 

Målet med dette kjøpet er å få ned tapsomfanget og erstatningsutbetalingene etter rovdyrangrep. For meg framstår dette som et ganske bakvendt regnestykke. Kommunene vil kjøpe en hund som de ikke engang klarer å estimere driftskostnadene for. Her snakker vi om svindyr forsikring, fôr, veterinærutgifter, kontinuerlig trening og hundeførere som må frikjøpes fra arbeid for å kunne stille på kort varsel.

Når alle utgifter tas med i regnestykket, er det vanskelig å se for seg at dette ikke vil koste langt mer enn selve innkjøpsprisen. Spørsmålet er da: Hvem skal betale? Kommunene, staten, Statsforvalteren eller private eiere? Og hvor lenge kan man forvente at en slik hund kan brukes til det formålet før den må pensjoneres? Det er vanskelig å se hvordan dette kan være lønnsomt.

Denne hunden skal altså brukes til å finne ulven raskt etter at skaden allerede har skjedd. Det vil ikke forhindre angrep. Det vil ikke nødvendigvis redusere erstatningsutbetalingene. I praksis betyr det bare at ulven kan drepes raskere.

Standard i norsk sauehold er å slippe sauen løs på beite med minimalt tilsyn. Hvert eneste år dør tusenvis av sau på utmarksbeite av helt andre årsaker enn rovdyr. Skal man redusere tapsomfanget, må man beskytte sauen bedre. Man kan ikke kjøpe en hund til 300 000 kroner og tro at det løser problemet.

Hva med å være føre var?
Hva med flere gjeterhunder?
Hva med rovviltgjerder eller andre forebyggende tiltak?Er ikke det mer effektivt dersom målet faktisk er å redusere tap av sau? Eller handler dette egentlig ikke om forebygging i det hele tatt – men om å drepe flest mulig ulver?

Dyrevelferd virker heller ikke å være særlig sentralt i denne diskusjonen. Hunder som brukes i slike oppdrag blir i praksis behandlet som verktøy. Samtidig tas stadig mer avansert teknologi i bruk: viltkameraer, varmesøkende droner, nattkikkerter og termiske sikter. Ulven, som kun er utstyrt med tenner og klør, har små sjanser mot et slikt arsenal.

Ulven dreper sau fordi den trenger mat. Det er dens natur. Når sau slippes ut i utmark uten særlig beskyttelse, vil den naturlig nok være et lett bytte for rovdyr.

De som driver sauehold på denne måten må nødvendigvis regne med et visst tap. Likevel virker det som om toleransen er nærmest null. Sauen skal tross alt til slutt sendes til slakteriet slik at vi mennesker kan spise den – men Gud forby at rovdyra tar en liten brøkdel først.

Motstanden mot rovdyr er stor blant enkelte jegere og husdyrbønder. Mange av dem kombinerer nettopp disse rollene. Rovdyr blir ofte fremstilt som en trussel mot både økonomi, jakt og tradisjon.

Men hvilke tradisjoner snakker vi egentlig om? Tradisjon for å fylle fryseren med mer kjøtt enn man trenger? Hvor er tradisjonen for å ta vare på naturens mangfold?
Hvor er forståelsen for at også rovdyrene har sin plass i økosystemet?

Kanskje burde vi stille et annet spørsmål enn hvilket våpen eller hvilken hund som kan gjøre jakten mer effektiv. Kanskje burde vi spørre hvorfor vi i det hele tatt har havnet i en situasjon der svaret på rovdyrkonflikten alltid er det samme: å drepe ulven.

Så lenge det er den eneste løsningen vi klarer å forestille oss, vil konflikten fortsette – uansett hvor mange hunder vi kjøper.

Ulven er ikke problemet i naturen. Den gjør bare det den alltid har gjort – den jakter for å overleve.

Spørsmålet er heller hva slags naturforvaltning vi ønsker å ha i Norge. En forvaltning som forsøker å utrydde rovdyrene bit for bit, eller en forvaltning som faktisk forsøker å leve med dem.