Når sau ikke lenger er å regne som et dyr.

Av Berit Helberg.

Å ha dyr er et ansvar. Men det er et frivillig ansvar. I det ansvaret ligger det at dyret skal ha det godt, være beskyttet, ha nok mat og ikke minst at man skal være økonomisk rustet til å takle eventuelle sykdomstilfeller og/eller skader. Den som er glad i dyret sitt, går gjerne gjennom ild og vann for å sørge for at dyret har det bra, og for min egen del dropper jeg heller middag noen dager for å sørge for at dyret mitt har mat.

Jeg trenger ingen dyrevelferdslov for å skjønne at dyret er mitt ansvar, når jeg har tatt det i hus. Min egen samvittighet er straff nok, om jeg ikke passer på dyret. Kan jeg ikke sørge for mat, helse og trygghet, kan jeg heller ikke ha dyr. Men denne tankegangen går tydeligvis ikke igjen hos enkelte sauebønder.

Mange bønder har altfor mange sauer. Det sies at vi har ca 2 millioner som slippes i utmarka, medregnet lam. Et kjøtt som ikke så mange vil ha, noe som viser seg år etter år når kjøttet blir solgt billig til Oman og andre arabiske land. Nok om det. For tankene mine nå, går til antallet man har «tatt i hus» og har ansvar for. Helse, mat, ly og beskyttelse. Alt som dyreeieren ifølge dyrevelferdsloven skal sørge for.

Sauebønder tviholder på den nymotens greia med å sette sau ut i utmarka, frislipp uten gjetere. Dette ble innført etter at staten uvettig nok – og grådig nok – forsøkte å utrydde rovdyrene våre ca 1845, fordi de ville ha hjorteviltet for seg selv. Sauebøndene nøt godt av frafallet, og slik har vi det altså i dag. Den gode, gamle driftsformen med å gjete sauene, den ble avleggs fordi det er mer bekvemt å frislippe sauene uten tilsyn. Samtidig gror vintermaten til sauene på store innmarksbeiter, for såpass mange sauer må også ha mat når snøen dekker landet.

Å slippe sauer i utmarka, betyr at de er ubeskyttet mot alle farer. Også rovdyr, selv om de bare tar en liten prosent av svinnet. Likevel er det rovdyrene som er i fullt fokus. Ikke alle sykdommene og skadene som tar resten av ca 100 000 sau og lam. Men dette blir det aldri reagert på, til tross for at sau åpenbart er et dyr prisgitt mennesker. For når sauene har fått besøk av et rovdyr som forsyner seg av lettfanget mat, er det sjelden snakk om å ta inn sauene fra utmarka tidligere – de kan jo ikke spise vintermaten. Da er det bedre for dyreeieren at sauene går i det fri, under faren for flere besøk fra rovdyr, og dermed blir det delt ut fellingstillatelser som jeg kaller drapstillatelser, og naturen må bøte med livet fordi dyreeieren ikke har beregnet sitt ansvar.

Man kan ikke ha så mange dyr at man ikke kan gi dem mat nok på humant vis. Har man så mange sauer at man ikke kan ta dem hjem en måned tidligere, da bør man finne seg noe annet å gjøre, for en ansvarlig dyreeier, DET er man så definitivt ikke! Norge vil ikke sulte i hjel om flokken av sauer i Norge ble halvert. De ville ikke engang merke det i den tåpelige fårikålgryta si, eller mens de gnager på pinnekjøttet sitt – tradisjonsmat som ikke krever to millioner ubeskytta dyr, pluss billigsalg til Oman og utallige drapstillatelser på rødlista arter.

Man kan krangle til man blir blå i trynet ang. den rødlista, men Bernkonvensjonen er helt tydelig på at dyr skal beskyttes i sine leveområder, og da har det ingen betydning hvor mange ulver, bjørner, jerver eller gauper det er andre steder i verden. Våre rovdyr lever HER. Og Norge har skjemt seg ut for Bernkonvensjonen fordi sauebønder nekter å forholde seg til dyrevelferdsloven, stapper fjøsene smekkfulle av sauer, slipper to millioner av dem ut i det fri, og har ikke mat nok hvis krise skulle oppstå. Det er fakta. Og en iskald måte å drive dyrehold på. For sau er faktisk ikke ting, de er levende dyr, og fortjener bedre enn dette.

Merkelig at det må en rovdyrverner til, for å kreve bedre rettigheter for sauene…