Når premissene tilsier vern, men konklusjonen blir jakt

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

Miljødirektoratets vedtak om å åpne for lisensfelling av ti ulver i region 4 og 5 denne vinteren er bemerkelsesverdig. Ikke først og fremst fordi kvoten er høy, men fordi direktoratets egen begrunnelse synes å tale mot konklusjonen.

I en kunnskapsbasert forvaltning forventer vi at konklusjoner følger av fakta. I denne saken fremstår det snarere som om konklusjonen er bestemt på forhånd, mens begrunnelsen peker i motsatt retning.

Direktoratet beskriver selv ulven som kritisk truet. Bestanden ligger under det nasjonale bestandsmålet. Antallet ynglinger er det laveste på mange år. Den genetiske situasjonen omtales som alvorlig, og innavl trekkes frem som en av de største truslene mot bestandens framtid. Samtidig understrekes det at bestanden er avhengig av genetisk tilførsel utenfra for å overleve på lang sikt.

Likevel konkluderes det med at det skal åpnes for lisensfelling.

Det reiser noen grunnleggende spørsmål. Hvordan kan løsningen på en bestand som er for liten være å redusere den ytterligere? Hvordan kan en bestand som sliter med alvorlige genetiske problemer styrkes ved at flere individer tas ut? Og hvordan kan man slå fast at bestanden må vokse for å nå bestandsmålet, samtidig som man åpner for felling av ti ulver?

Motsetningen blir enda tydeligere når bestandsmålet brukes som begrunnelse for dagens forvaltning. Målet på fire til seks årlige ynglinger er ikke et biologisk bærekraftsmål, men et politisk kompromiss. Selv i perioder der målet har vært oppnådd, har ulven vært klassifisert som kritisk truet på Norsk rødliste.

Nå er situasjonen enda mer alvorlig. De foreløpige registreringene tyder på at bestanden denne vinteren kan være nede på rundt tre ynglinger. Ulven ligger dermed ikke bare langt under det nivået forskningen tilsier er nødvendig for en robust og levedyktig bestand. Den ligger også under det politisk fastsatte minimumsmålet.

Likevel åpnes det for omfattende jakt.

Samtidig bygger forvaltningens vurderinger på at genetisk viktige innvandrende ulver skal tilføre nye gener til den sørskandinaviske bestanden. Problemet er at dette i liten grad skjer. Gjennom flere år har genetisk viktige ulver blitt felt eller forsvunnet før de har rukket å spre genene sine videre. Den forutsetningen som brukes for å legitimere et svært lavt bestandsmål, er dermed ikke oppfylt.

Her oppstår en grunnleggende selvmotsigelse. Forvaltningen legger til grunn at bestanden skal reddes gjennom genetisk tilførsel, samtidig som den fører en praksis som gjentatte ganger hindrer nettopp denne tilførselen.

Norge er dessuten under oppfølging av Bernkonvensjonen. Internasjonale eksperter har gjentatte ganger uttrykt bekymring for norsk ulveforvaltning, den høye innavlsgraden og det omfattende jaktpresset. Likevel møtes denne kritikken med nye fellingsvedtak.

Spørsmålet er derfor ikke om ti ulver er mange eller få. Spørsmålet er hvordan myndighetene kan beskrive en bestand som liten, genetisk sårbar, synkende og under målet, og deretter konkludere med at løsningen er å skyte flere ulver.

Når premissene peker mot vern, men konklusjonen blir jakt, utfordres ikke bare ulvepolitikken. Da utfordres også tilliten til at forvaltningens beslutninger faktisk bygger på sine egne faglige vurderinger

Abonner på Rovdyrvern med ytringsfrihet

Få nye innlegg og nyhetsbrev direkte på e-post.
ola@nordmann.no
Abonner