Når lokalaviser misbruker makta si
Av Berit Helberg.
Tanker etter knebling av ytringsfriheten i debatt hos GD.no.
PFU er et organ som skal holde media i øra. Dette funker til en viss grad når det gjelder personlige saker, men hvem skal riste opp media når de forhindrer debatt og dermed sperrer for ytringsfrihet?
Mediaverden har blitt veldig liten siden internett ble oppfunnet. Det var så mye bedre for lokalaviser før i tiden, da kun lokalbefolkningen kjøpte papiravisa – enten på butikken, i kiosken eller de abonnerte på blekka. Ingen utenforstående kunne se hva som foregikk på det lille tettstedet, hvis de ikke abonnerte på avisa, og det var sjelden at noen utenfor kommunegrensene var interesserte i hva som foregikk internt i det lille, lukka laget som lokalbefolkninga dermed ble, ifølge lokalavisa.
Ved hjelp av media har det lokale begrepet økt hos de fleste. Men noen lokalaviser tviholder på dette lokale begrepet når de får inn innlegg fra andre kommuneboere, inntrengere som ikke har noe i deres avis å gjøre, selv om de har lest et innlegg i lokalavisa deres som handlet om lokale forhold, men lå som åpen sak.
Er det da lokalt lenger? Når hele verden med internettforbindelse kan gå inn på den lille avisa og lese hva som står i den åpne saken? Og hvis et leserinnlegg med skadelige uttalelser havner i en slik åpen sak, er det da særlig lokalt? Særlig når de skadelige holdningene som vises, faktisk går utover helheten i Norge?
Dyrevelferd er ikke et lokalt problem. Sauenæringa med 2 millioner dyr på frislipp i norsk natur, er ikke et lokalt problem. Rødlista arter som blir regelrett jævlig behandlet av en regjering som aldri har involvert forskning og fakta når de skal behandle saker som handler om rovdyr, det er heller ikke et lokalt problem. At natur forsvinner og dyr drepes når de er et nasjonalt ansvar, er ikke et lokalt problem. Men når ei lita lokalavis setter inn et innlegg åpent for hele verden, med rabiate meninger om rovdyr, for deretter å nekte å sette inn et saklig motsvar under dekke av at skribenten ikke er lokal, da har vi fått et nasjonalt problem som ikke hører hjemme i noen debatt eller i noen media som står for ytringsfrihet.
Etter over 12 år som rovdyrverner med utallige innlegg i forsøk på å åpne øynene hos uinnvidde, har jeg noen få ganger fått avslag med denne begrunnelsen. Jeg er ikke lokal. Men det avisa da gjør, er å vise sin egen side i saken – når meningsutveksling blir avvist, debatten blir kneblet og ytringsfriheten flippa langfinger’n til. Og etter disse 12 årene – med utallige kallenavn generøst utdelt fra «den andre siden» samt tre drapstrusler (politianmeldt), vet jeg hvor vanskelig det er for lokale innbyggere å reagere med motstand i debatten. De skal tross alt bo på samme sted som innsenderen med de skadelige holdningene til natur. Det er ikke alle som orker å stå i stormen av trusler, hærverk og utfrysning lokalt, så de holder heller munn i debatten, lukker øynene og har vondt hver gang de skadelige holdningene igjen ødelegger for naturen de skulle ønske at de orket å verne. Det er fullt forståelig at de ikke orker. Men at de ikke sender motsvar, betyr ikke at siste ordet i avisa har rett. Siste ordet ble faktisk avvist fordi det ikke var «lokalt nok.»
Hvem skal ta tak i dette maktmisbruket? PFU er ikke der for ytringsfriheten, selv om det ikke står i klagekjemaet at innsender må være personlig rammet, og hele første punkt i «Vær varsom-plakaten» omhandler ytringsfrihet, debatt og pressens samfunnsrolle. Å bli kneblet i ytringsfrihet, er faktisk veldig personlig, og rammer alle som sender inn motsvar til hatefulle holdninger mot natur. Så hvor skal man da henvende seg, når det ikke nytter å henvende seg til den vrange lokalavisa?
