Når forvaltningen mister fotfestet, er det bjørnene som faller

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

To bjørner falt i Engerdal og Rendalen i går. To liv, to individer, to dyr som bar sin egen historie, sin egen vandring, sin egen plass i en bestand som allerede ligger under målet, ble helt meningsløst skutt og drept. Med disse er lisensfellingskvoten i Innlandet fylt. Det som skulle være et strengt regulert unntak, er nå blitt en sesongavslutning på en jakt som aldri burde vært åpnet.

Og det som gjør disse to siste avlivningene ekstra uforståelige, er hvor de skjedde: i et område cellet med viltkameraer, et område der det legges ut åte – en praksis som i seg selv kan trekke bjørn inn i soner de ellers ikke ville oppsøkt. Et område med få tamdyr, få beiteinteresser, få av de hensynene som vanligvis brukes som begrunnelse for felling. Så hva var begrunnelsen for å ta livet av disse dyrene? Hva slags «forvaltning» er det som skyter bjørn i et område der det knapt finnes en eneste sau å beskytte? Etter nedsanking? Rett før bjørnen skal i hi?

Det er hjerteskjærende å se hvor mange bjørner vi har mistet i sommer og høst. Hjerteskjærende fordi det ikke er abstrakte tall, men levende vesener som er borte. Hjerteskjærende fordi fjoråret allerede var et katastrofeår for bestanden. Hjerteskjærende fordi vi nå står i en situasjon der en sterkt truet art skytes i et tempo som ikke har noe som helst med bestandsregulering å gjøre. Når jakt på en truet art begås uten biologisk behov, uten faglig grunnlag, uten hensyn til samlet belastning – hva er da rasjonalet? Hva er det vi egentlig driver med?

Vi eier skogene, sier vi. Men det vi gjør, er å meie skogene ned. Vi feier dem tomme for liv, som om alt som lever der er en slags forstyrrelse i et landskap vi mener vi har enerett på. Vi tar oss til rette, ikke fordi naturen krever det, men fordi noen få ønsker det. Noen få som jakter for underholdningens skyld, for spenningens skyld, for troféets skyld – og som gjør det på bekostning av alle oss som vil bevare naturen, bevare de ville dyrene, bevare det som gjør Norge til Norge. Men aller mest på bekostning av dyra.

Det er ikke «folket» som vil dette. Det er ikke «samfunnet» som krever det. Det er ikke «nødvendig forvaltning». Det er en liten gruppe som får lov til å definere virkeligheten for oss alle, og som får lov til å tømme skogene for bjørn og andre store rovdyr mens myndighetene jatter med og pleaser en fåtallig beitenæring, som blir skjøvet foran som alibi. Elgjegerne blir fornøyde når de får ryddet skogene for rovdyr. Men hva med resten av oss? Hvorfor tar ikke myndighetene hensyn til oss?

Vi har en bjørnebestand under målet. Vi har en forvaltning som skyter truede dyr i områder uten beitepress. Vi har en jakt som drives uten faglig begrunnelse. Vi har en natur som mister sine store rovdyr, år for år holdes de nede på eksistensminimum i vårt land.

Og vi har en sorg som vokser. En sorg over alt som forsvinner. En sorg over alt som kunne vært annerledes. En sorg over en natur som ikke får være natur.

Det er bare trist. Uendelig trist. Dette er ikke forvaltning. Dette er ikke nødvendighet. Dette er ikke ansvar. Dette er en systematisk nedbygging av truede arter – og av tilliten til hele rovviltforvaltningen.

‘Uten kråker ville ikke livet være det samme’, skrev Hans Børli. Han jaktet i sine yngre dager, men sluttet med det da han ble eldre og klokere. For å parafrasere Børli: Livet er ikke det samme uten naturen. Naturen er ikke det samme uten liv.