Når feilet læren om naturfag i Norge?

Av Berit Helberg.

Vi bor i et land som har mye natur. Ikke så mye som for ti år siden, eller enda verre – for femti år siden. For vi bygger ned og breier oss ut, og tvinger naturen inn i vårt mønster. De som bor der vi vil spre det forslitte, misbrukte, grå uttrykket «grønt skifte», de blir fortrengt og må finne andre steder å bo, og da blir det konfrontasjoner hvor naturen alltid taper. Uten unntak.

Selv om det er mange som forsøker å stanse drepingen når slike konfrontasjoner oppstår, så vinner alltid blodtørsten og hevnlysten. Vi har fjernet oss så langt fra natur at vi vil hevne oss på de dyrene som reagerer fullstendig naturlig, så vi også reagerer totalt unaturlig selv. Hvor mistet vi naturforståelsen? Hvor feilet skoleverket?

Vi ser det gang på gang. Og det er garantert flere tilfeller som ikke er nevnt i media, hvor kommunene bare knipset med fingeren og så var «inntrengeren» drept, når det egentlig var menneskene som var inntrengerne. Enten det var hakkespetter, grågås eller andre «plagsomme og brysomme» dyr fra viltlivet som ikke vet å oppføre seg mot våre verdier.

Dyr får avkom på steder som er alt for nær menneskene, fordi det ikke befant seg mennesker der da dyrene fant sine steder å vandre, hekke, leve. Men så kom menneskene. Og livet ble vanskelig for de som allerede var der, eller ble fortrengt fra andre steder og måtte finne nye steder å leve, vandre, hekke. Fra ulver til måker, storskarv og traner – de må leve etter uforståelige restriksjoner, soner og regler som er laget av en art som har fjernet seg grundig langt vekk fra naturen, til tross for at den var vårt opphav.

Det ble lettere å sette søkelyset på slike urettferdige dyredrap når dyrene ble kjendiser. Havnesjefen er den første jeg får i tankene. Svanen som angrep mennesker som kom for nær familien hans. En svanefar som gjorde akkurat det han skulle gjøre: Forsvare familien sin mot fare. Jeg hadde engasjert meg, jeg hadde flere innlegg i media, men kunne ikke gjøre stort mer enn det fra der jeg bodde. Da en av avisene ringte meg og fortalte at Havnesjefen var skutt og ønsket en uttalelse fra meg (siden jeg hadde hatt innlegg om ham), brast jeg i gråt. Urettferdigheten smalt rett inn i hjertet. Et uskyldig dyr, en fugl, hadde blitt drept fordi mennesker ikke hadde bedre vett. Og maken hans hadde mistet sin kjære. Store fugler er monogame, de som godkjente drapet utførte en større udåd enn media noensinne skrev om. Naturen må alltid svi for at vi er idioter.

Den neste jeg tenker på, er Frøya. Hvalrossen som brukte sin selvbestemmelsesrett, slik naturen er. Ingen eide Frøya. Frøya, store fine jenta, kunne dra hvor hun ville, og det gjorde hun. Kartet over hvor Frøya dro, er omfattende. Men hun måtte komme til Norge før noen uvettige med makt bestemte at Frøya var for farlig for folk uten vett mellom øra. Og så ble Frøya drept i Norge. Bare for å være seg selv på et sted hun selv hadde valgt.

Det er noe med dette å la naturen få være i fred. Jeg vet ikke hvorfor hoggormungen beit meg for noen år siden, men den hadde sikkert en grunn. Istedenfor å sverge hevn over alle hoggormer, begynte jeg å lese og lære om arten, for å bedre forstå hvordan jeg kunne ta hensyn og holde avstand. Og jeg har bever i nærområdet mitt. Garantert unger i hytta. Jeg visste ikke at hytta var bebodd da jeg gikk meg en tur til det området, og fikk flere kjefteplask av beverfar, etterfulgt av mine (unyttige) unnskyldninger og beklagelser, mens jeg tok retretten. Visst er det fristende å dra dit, men ikke på bekostning av beverfamiliens fred og ro. Da får det heller være, faktisk. Ta hensyn. Leve sammen.

Det burde være mulig i Jarfjord også. Det har faktisk vært mulig i 15 år, for binna de vil drepe, er så gammel. Hun har ikke spist et eneste menneske på de 15 årene hun har levd. Ikke angrepet noen heller, før noen på eget initiativ bestemte seg for å komme for nær ei binne med unger. Og på ekte Havnesjefen-vis vil selvfølgelig ei binne med unger forsvare sine små.

Hvor ble det av naturforståelsen? Vissheten om at shit happens og at det er lov til å slå seg til ro med at «okei, sånn gikk det, lær på det, ikke gå så nær en gang til.» Vi har sett bilder av resultatet fra bjørneangrep i andre land. Men enda har vi ikke sett noen blodige bilder fra dette påståtte angrepet. Og det er faktisk veldig rart, når vi vet hvor ivrige rovdyrmotstandere er på å få inn blod og gørr, og ikke minst er media ivrige på det, for det bringer leserklikk. Ingen kan med hånda på hjertet påstå at binna ville skade inntrengeren. Hun ville jage vekk, få fred, beskytte sine små. At Borch, Bjelland Eriksen og flere innbyggere i Jarfjord presser på for å drepe henne nå, er en hevnaksjon som ikke hører hjemme i naturforståelse. DET er i alle fall fullstendig unaturlig å utføre. Og at en Klima- og miljøminister går åpent ut og opprettholder drapstillatelsen på ei mor som bare beskyttet sine små, og ellers har villet være i fred i 15 år så langt, helt uten å ha innsikt i den hele og fulle saken slik en minister jaggu burde, det er ikke noe mindre enn en skandale.

Natur må få være natur. Natur vil forsvare sine avkom. Natur må få være ett eller annet sted når vi stadig tvinger den til å forflytte seg. Natur er natur, og den som ikke begriper det, bør flytte til nærmeste storby og bosette seg midt i tjukkeste bygrauten, hvor det ikke finnes fjæra av ei lita måke. Vi må slutte å drepe natur bare fordi vi mener at vi er viktigst i hele verden. For vi er ikke det. Det har vi bevist gang på gang. Ingen andre arter driver på slik som vi gjør, og dreper i hevn og blodtørst, for lyst og for gøy, mens vi forsøpler vårt eneste hjem uten å ha en Planet B å dra til når vi har herpet jorda og drept all natur.

 Det er på tide å ta til naturvettet, før vi fullstendig mister det vi aldri kommer til å få tilbake.

Berit Helberg
Bedre naturverner enn Klima- og miljøministeren