Kommentatorkjeften skaper frykt

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)

GDs redaksjonelle medarbeider Jostein Hernæs har en kommentar 28.02.2026 – ‘Rovdyrkjeften skaper ny frykt’ - hvor han hevder at det hersker mer usikkerhet enn på mange år knyttet til rovdyr og tap til beitedyr. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger, men kan fort oppfattes som avisens holdning, i det han representerer avisen som ansatt journalist. Dette er svært betenkelig med tanke på presseetiske prinsipper om nøytralitet og balanse, men hva gjør man ikke for å få betalende lesere og smøre bøndene og rovviltjegerne i ‘dalstroka innafor’.

Jerv:

Den avsluttede jervejakta ga dårlig resultat i Gudbrandsdalen i Hærnes’ optikk. Det ble drept en jerv i Skjåk 04.02. 12 jerver er drept i Nord-Østerdalen siden jaktstart 20.08.2025. Jaktkvoten var på 25 jerver i Innlandet og Oppland. I samme periode ble det påvist kun 7 jerveskader på sau i regionene 3 og 5.

I 2025 var det 51 jervekull i Norge, 352-400 individer (Rovdata). Dette er en nedgang på 10 kull siden 2024. 11 av disse kullene ble skutt. Da er vi nede i 40 kull, 1 kull over det nasjonale bestandsmålet på 39 kull. I region 5 Innlandet er bestandsstatus 5 kull i 2025. De ligger på bestandsmålet. I region 3 Oppland er status 6,3, - altså 2,3 kull over bestandsmålet på 4 kull for regionen (Rovdata).

Jervebestanden har dårlig tilstand i nabofylket Møre og Romsdal. Fylket ligger under bestandsmålet på 3 ynglinger. Region 6 Trøndelag, Møre og Romsdal ligger under bestandsmålet på 10 ynglinger. Det skal lite til før bestanden kollapser. Det er vanskelig å få til genetisk flyt mellom den østlige og sørvestnorske bestanden på grunn av dagens forvaltningsplaner og jakt.

Skjåk, Lom, Lesja og Dovre har jerveprioriterte områder. Kanskje greit å redusere, eller helst fjerne, tilstedeværelsen av sau i disse områdene, da jerv her skal ha forrang. Dette vil nok være det mest effektive bidraget til reduksjon av tap av sau til jerv, i stedet for å skyte vekk sterkt truet jerv som er både etisk uforsvarlig og i strid med vår egen Naturmangfoldlov og internasjonale forpliktelser.

Vi har altså hatt en betydelig nedgang av jerv i Innlandet og bestanden ligger omtrent på 2024-nivå på landsbasis. Likevel har det dessverre vært gjennomført lisensjakt på jerv i 2025/2026.

Det ‘dårlige resultatet’ til Hernæs kan jo henge sammen med faktisk forekomst av det forhatte truede dyret i hans område. Det er altså ikke slik at jervebestanden er fullstendig ute av kontroll og i ferd med å ta over Gudbrandsdalen eller andre deler av Norge, slik en kan få inntrykk av ved å lese Hernæs’ kommentar.

Jerv drepes med bruk av båsfeller og hagle, som gir økt skadeskytingsforekomst, og de drepes i hiuttak hvor Statens Naturoppsyn (SNO) graver seg ned til hiet, haler ut ungene, skyter dem i påsyn av mor, for så å drepe henne. Dette er barbarisk og uetisk.

Jerv er en sterkt truet art, en ansvarsart for Norge, en økologisk nøkkelart, som vi derfor burde tatt ekstra godt vare på. Det at det jaktes på dem er svært kritikkverdig. Det foregår også ulovlig jakt på jerv med betydelige mørketall, dette er alvorlig miljøkriminalitet (SNO, NMBU, Økokrim) og må tas høyde for når en bestemmer kvoter for jakt. Hernæs mener at jerv ligger godt over bestandsmålet. Det er herved tilbakevist.

 

Ulv:

Hernæs skriver videre at svenske domstoler og norske myndigheter driver ‘overgjødsling av frykten for en beitesesong preget av svenske ungulver på vandring som skal drive drapstrening i Innlandets saueflokker’. Han vet de kommer, men ikke hvor mange. Hernæs’ tekst gir bilder i hodet av horder av glefsende innvandringsulver som invaderer Gudbrandsdalens brekende lier, herjende og blodbadende med ull og fenalår mellom hoggtennene i det de tar for seg av jomfruelige og uskyldige, hjelpesløse lam. Det blir rene Rødhette og ulven-tilstander i Gudbrandsdalen, får vi en fornemmelse av.

Det kan kanskje være greit å overdrive litt og spille på fremmedfrykt for å skape en mer leseverdig tekst og clickbaits, men det er enda viktigere å forholde seg til fakta enn å gi næring til fordreide eventyrbaserte oppfatninger.

Vi har nå ca 40 familiegrupper av ulv i Skandinavia, 3,5 av dem i Norge. Miljødirektoratet har nylig vedtatt skadefellingskvote på 14 ulver utenfor sonen i perioden 16.02-31.05, og det er en pågående lisensjakt på ulv utenfor sonen med en kvote på 27 ulver. Denne jakta pågår helt til 31.05., kritikkverdig nok langt inn i yngletiden for ulv.

Kvotene er urealistisk høye, sett hen til at vi har kun ca 50 kritisk truede ulver i Norge p.t. ARV har selvsagt klaget på begge disse kvotene.

Det er også urealistisk når vi ser på forekomst av ulvetatt sau og tamrein. Tapstallet var halvert fra 2024 til 2025. Fra 01.08.2025 til i dag er det registrert 18 ulveskader på sau i hele landet. Alle skjedde i august i fjor, ingen skader i region 3, herunder Gudbrandsdalen. Det dreier seg altså om svært lave tall, selv om erstatningene er skyhøye og ikke på noen måte avspeiler reelt tap til ulv.

Skandinavisk ulvebestand er redusert med 25-30% de siste fire årene. Dette skyldes lovlig og ulovlig jakt, som igjen gir problemer med innavl og lavere reproduksjon (Rovdata). Dette avspeiles selvsagt i ytterligere reduserte tapstall av sau, men det faktum kan ikke forsvare at vi holder ulv nede på et kritisk truet, nær utryddet nivå.

Når en skyter ut stabile familiegrupper i ulvesonen, som Norge har gjort hvert år siden 2017 unntatt i år, åpner man for økt migrasjon av unge ulver da det er lettere å vandre for dem uten å komme i konflikt med stedegne ulverevirer.  Dette er et skapt problem som følge av feilslått forvaltning. Unge ulver fra istykkerskutte familier har også mistet viktig sosialisering av de voksne og kan også slik utgjøre en trussel mot lettvinte bytter som tamfe. Nok et skapt problem.

Svenske immigranter utgjør hovedtrusselen mot sau; enslige ulver har ikke mulighet til å nedlegge større bytter som voksne elger, da må de være en intakt flokk. Imidlertid står truslene de faktisk representerer ikke i forhold til hvor mye det ropes ‘ulv, ulv’.

Det er andre ting som dreper sauene og som i hovedsak er begrunnet i manglende tilsyn av frittgående domestisert dyr i utmark. De rause erstatningsordningene ved tap av tamfe til rovdyr kan nok ta på seg skylden for at ulv og andre rovdyr får skylden. Beitenæringene bør premieres for å desimere saueflokkene og for å treffe konfliktdempende tiltak som fremmer fredelig sameksistens mellom mennesker, rovdyr og beitedyr, ikke for å slippe hjelpeløse dyr ut i skogen og så skylde på rovdyr for at de ikke makter livet i den barske naturen uten omsorg. Norsk sauehold er i tilbakegang, skriver Hernæs, og godt er det. Vi spiser ikke sau, det er overproduksjon, nedbeiting av flora, sauers trusler mot naturlig fauna, grunnene er mange for å redusere sau ned til innmarksbeitedrift.  

Hernæs sender også en rørende tanke til kjøttbøndene i Rendalen. Det går ca 2500 sau og 350 ammekyr/kjøttfe på utmarksbeite i Rendalen. Kommunen er et naturlig leveområde for alle de fem store rovdyrene i Norge – ulv, jerv, gaupe, bjørn og kongeørn. Rendalen ligger i et av Norges mest rovdyrtette landskap, med store sammenhengende skog- og fjellområder, lite menneskelig forstyrrelse og høy tetthet av hjortevilt. Dette gjør kommunen biologisk svært egnet for alle fem artene. Rendalen burde helt klart være rovviltprioritert område og følgelig også innlemmes i ulvesonen. De burde være stolte av rovdyra og se mulighetene i ikke-dødelig rovdyrturisme.

Hernæs fremstiller de store rovdyra som noe ‘vi må stri med’. Rovdyra kan nok virke som en belastning for sauebøndene, men deres naturlige predasjon på lettvinte bytter er ikke et omfattende problem sett i forhold til andre dødsårsaker hos sau.

Pressen har et stort ansvar når det gjelder balansert fremstilling av saker og holdnings- og kunnskapsformidling. Hernæs er dessverre ikke alene om å tegne et demonisert bilde av de store rovdyra. Vi får sjelden se dekning av flotte møter med rovdyr, beskrivelser av deres egenskaper og ressurser og betydning for økosystemet, deres liv som følende og sansende individer eller deres verdi i seg selv. Det selger vel ikke like godt som lusking, herjing og blodtørst, antakelig.

Hernæs frir til beitenæringen med sitt tendensiøse innlegg. Det er forståelig, han skal leve av abonnenter, og bøndene skal leve, de også. Nå lever de riktig nok for det meste av andre jobber, få er noen annet enn hobbybønder, og de lever av subsidier og overføringer og ikke minst erstatninger av påståtte sauetap til rovdyr. Hva skal de leve av når den siste jerv er skutt? Hvem skal de skylde på da? Kanskje på tide å legge om driften? Sette tæring etter næring? Vi skal ha beitebruk, men vi skal også ha levedyktige bestander av de store rovdyra. Bygdenorge har helt andre og mer alvorlige utfordringer å hanskes med enn rovdyra, men det er lett å skylde på dem. Lukrativt også.

Vi andre skal leve, vi også, vi som ikke er kjøttbønder. Og vi lever greit, uten sauekjøtt faktisk. Tro det eller ei. Men vi har en frykt. Vi har en frykt for at ulv, bjørn, jerv og gaupe skal dø ut fra Norge som følge av for hardt jakttrykk, at de skal ofres på tamfenæringens alter. Vi frykter en fattigere natur, en fragmentert og kultivert natur med tomme skoger og vidder. Vi kjemper for viltlevende dyr i levedyktige bestander i deres naturlige leveområder i norsk natur, vi kjemper for intakte økosystemer, mot nedbygging av villdyras habitater – og vi kjemper mot en presse som fyrer opp under rovdyrhatet.

Vår største frykt er at kommentatorer som Hernæs skal få dominere og påvirke opinionen med sitt narrativ når han bruker sitt medium som mikrofonstativ for sine naturfiendtlige holdninger. Vi frykter at naturen skal tape – nok en gang - og taper den så taper vi. Vi må være en motstemme for dyra, for naturen, og for oss selv. Vi overlever fint uten sau, men ikke uten naturen, med hele næringskjeden på plass. Det må være rom for store rovdyr i norsk natur.