Ikke en pelsdott over bestandsmålet!!
Av Berit Helberg
Norge kunne vært et morsomt land, om det ikke var så tragisk. I beste selvmotsigelse har vi både ubegrunnelse, ukunnskap og uinteresse som råder i rovviltforvaltningen. Og da er det Stortinget jeg snakker om. De folkevalgte, de som har blitt stemt fram fordi penger er tjukkere enn kjærligheten til natur og forståelsen av hvor viktig det er å bevare naturen med alt dette innebærer.
Mange har et mål i livet. Noe å oppnå. Pr definisjon burde ikke dette med mål forandre seg alt ettersom hva man snakker om. For eksempel stanser man ikke å tjene mer penger hvis målet var en million, og jeg slutta ikke å skape musikk når målet var ett album utgitt. Det er jegertid og da kan man lett se for seg ønsket om mest mulig å skyte på. Ryper. Bestandsmål. Er det et år med veldig få ryper, ønsker man å få opp bestanden. Det må minst være så så mange for at arten skal overleve, alle som har bestått naturfag i barneskolen vet dette. Så myndighetene setter et mål for arten, og når det målet er oppnådd, setter de ikke strek, nei det gjør de slett ikke. Alt over oppnådd bestandsmål, er en gavepakke og gledelig for bestanden. Hare også. Lille Helene Harefrøken og familien hennes er en truet art, oppført som «nært truet», men veldig artig å skyte på. Bestandsmål er vanskelig å sette siden ingen vet hvor haren hopper, men det ble drept 12 500 harer ifølge jaktstatistikken 2019/2020. Siden så mange liker å skyte på hare, er det ønskelig med høyest mulig bestand, samme hvor den hopper. Alt jegerne liker å skyte på, er vanskelig å estimere for dyrene er ville og går hvor de vil.
Men med rovdyr er det annerledes. Der er de så få at de er lette å telle, og her får også målet for bestanden en helt annen betydning. For når ordet «bestandsmål» blir brukt om rovdyr – samme hvilket – så handler det aldri om artens overlevelse. Det handler om hva regjeringen har bestemt, uten kunnskap, fakta eller fornuft. Og jeg tok feil lenger oppe da jeg nevnte uinteresse rundt emnet rovdyr, for vi har jo partier som går all in for nullvisjon, og ikke kvier seg for å si det, eller jobbe intens for det. Derfor er det kanskje ikke så rart at tankegangen til resten av regjeringen blir infisert nok til å tenke «ikke en pelsdott over bestandsmålet» når de tenker antall. Og denne infeksjonen har spredd seg til media, som insisterer på å fremme denne ideen om at bestandsmål er et maksimumsmål som for guds evige skyld ikke må overstiges for artens overlevelse. Ikke en pelsdott over, for da er det katastrofe!
«Bestandsmål» er et ord som har blitt rovdyrs verste fiende, tett inntil viltkamera og droner. Vi ser det når det beskrives alle de fire store. Gaupe, bjørn, ulv og jerv. Klarest kommer dette fram når ulvebestanden omtales, men i det siste har vi også sett det når det gjelder jerv.
Jeg har viktig informasjon til politikerne som skal bestemme over naturen vår: Dyr bryr seg ikke om hvilke tall dere skriver ned. De bryr seg heller ikke om landegrenser eller soner. De eier naturen. Den er deres, og de har all rett til å være der. Bestandsmål eller ikke, har de også rett til å bli så mange at arten er sikret overlevelse. Enten det er ulv, gaupe, jerv, bjørn, hare, ekorn, rype eller tiur osv. Det er på tide å legge arrogansen til side, og finne fram fornuft og kunnskap for å forvalte natur, når mennesket først har tatt på seg den rollen. For pr. i dag gjør ingen av dere noen god jobb, verken dere med stortingsplass eller dere med våpen. Det viser vekta på hjorteviltet, som har gått drastisk ned de siste årene.
Hvis jegerne skal påberope seg å forvalte natur vettig, må de faktisk fylle fryserne sine med syke dyr, slike som rovdyrene ville ha renset vekk, og slutte å oppsøke arter som er sterkt truet fordi de er så morsomme å skyte på. Og media må slutte å forvrenge meningen med ordet «bestandsmål» så det ikke forstås som et maksimumsmål, slik de gjør i dag. Selv KI er smartere enn dere i dette tilfellet.