I disse jakttider - forskjellen
Av Berit Helberg.
Jeg kjente tyngden av kameraet på skulderen. Reima var bred, komfortabel, men jeg kjente likevel vekta, og jeg likte det. Det var en påminnelse av hvorfor jeg gikk her i kamuflasjeklær i skogen. Med fjellstøvler, skogfargede klær, tilsvarende lue og sekk med nistemat og kaffe, og ellers hva jeg måtte trenge på en skogstur. Jeg hadde en misjon, og jeg var spent. Oppspilt. Jeg hadde sett sportegn der jeg gikk i skogen. Det jeg ønsket å fange, hadde lagt igjen løfter om hva jeg kunne fange i dag.
Jeg forsøkte å gå så stille som mulig. Jeg hadde ikke hund med meg. Ikke i dag. Planen var å snike meg innpå så stille og rolig som mulig, og få fanget evigheten i form av et lett trykk med pekefingeren. Dette var livet for meg. Å føle skogen, føle naturen, bli ett med denne sjelen og sanse den. Ære den. Kjenne kjærligheten til dette altet om jeg var så heldig å få et glimt av en beboer, et glimt av en skogsjel, hive kameraet rundt og lukke det ene øyet så det andre stirret inn i søkeren, fange dette øyeblikket i et mikrosekund som kunne bli en fadese kun eies som det evig tapte, eller bli skutt som et minne på brikka i kameraet, før skogens beboer løp eller flakset videre, i full stand til å gi andre som meg den samme fantastiske opplevelsen.
Det var ikke første gang jeg var ute i skogen for å sanke minner. Jeg la kameraet til rette i hendene, kikket inn i søkeren, stilte inn lys og testet fokus. Gikk rolig videre, forsiktig, for ikke å varsle de vare beboerne av skogen at jeg var her. Jeg hadde vært her før, visste at dette var et sted de gjerne følte seg trygge. Jeg måtte kjempe mot et ønske om å få noen fantastiske skudd på minnebrikka, mot det å respektere deres fred og trygghet.
Jeg valgte å fortsette. Men forsiktig, uendelig forsiktig. Hvert steg gikk i slow motion, pusten ble utført med vidåpne nesebor, jeg ble ett med skogen, ett med naturen… jeg og vi var ett. Med sansene følte jeg. Følte, sendte tanker og ønsker om å bringe trygghet. Ingen fare. Jeg var her og jeg bare var. Intet annet. Ingenting å frykte. Så fikk jeg et glimt mellom trestammene, de stolte skulpturene på myra som furuene hadde skapt i sin eldgamle kreasjon.
Det var en familie. En gruppe. To mødre og tre små. Tiden da usikre, skjelvende ben hadde tatt sine første steg, var noen uker unna, og nå sto de tre små på stødige ben på myra der sola pyntet dugget med glitrende diamanter.
Jeg så, jeg svelget, jeg blunket vekk tårene, jeg kjempet imot følelsene som satte seg fast i halsen. Overveldet av vakkerheten i øyeblikket. Slått i bakken av denne gaven, å få se familien beite i fred ute på myra. Mens jeg la kameraet inntil ansiktet for å forevige dette minnet, sendte jeg en inderlig takk til min religion – naturen – for å la meg få denne gaven i form av en opplevelse av fred, ro, familielykke og natur.
Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg festet på minnebrikka denne dagen. Om så kameraet hadde flippet ut og ikke gitt meg noen minner i etterkant, ville jeg uansett aldri glemme denne opplevelsen. Denne gaven. Denne familien som fikk gå i fred og kanskje gi andre naturelskere samme inderlige opplevelse av nærheten med naturen, familielykken, og bare det å være der og da, som en opplevelse av sameksistens.
- - -
Det blir ikke helt det samme om du bytter ut ordet «kamera» med «gevær.» Here we go:
- - -
Jeg kjente tyngden av geværet på skulderen. Reima var bred, komfortabel, men jeg kjente likevel vekta, og jeg likte det. Det var en påminnelse av hvorfor jeg gikk her i kamuflasjeklær i skogen. Med fjellstøvler, skogfargede klær, tilsvarende lue og sekk med nistemat og kaffe, og ellers hva jeg måtte trenge på en jakttur. Jeg hadde en misjon, og jeg var spent. Oppspilt. Jeg hadde sett sportegn der jeg gikk i skogen. Det jeg ønsket å skyte, hadde lagt igjen løfter om hva jeg kunne drepe i dag.
Jeg forsøkte å gå så stille som mulig. Jeg hadde ikke hund med meg. Ikke i dag. Planen var å snike meg innpå så stille og rolig som mulig, og få fanget evigheten i form av et lett trykk med pekefingeren. Dette var livet for meg. Å føle meg stor i skogen, føle meg som en del av naturen, over naturen, tro at jeg hadde blitt ett med denne sjelen fordi jeg mente at jeg var som rovdyret. Kjenne adrenalinet banke i dette altet om jeg var så heldig å få et dyr på kornet, et glimt av en av beboerne i skogen, hive geværet rundt og lukke det ene øyet så det andre stirret inn i siktet, fange dette øyeblikket på kornet i et mikrosekund som kunne bli en fadese kun eies som det evig tapte eller bli drept som et minne, før skogens beboer løp eller flakset videre, så fryseren min forble tom. … Eller ble liggende igjen ugjenkallelig livløst med øynene mørke, hjelpeløst stirrende med tomt blikk ut i ingenting mens blodet forlot kroppen og dynket skogen med død. Jeg søkte etter det største dyret, det sterkeste. Syke dyr kan man ikke ha i fryseren, det er usunt, så naturforvaltningen var allerede skjev og feil fra den dagen jeg fikk jaktkortet. Det er det samme om rovdyr renser ut syke og svake dyr i naturlig forvaltning – de tar seg dårlig ut på tallerkenen eller over peishylla, men som jeger var jeg jo viktig for naturforvaltningen der jeg gikk på nåler i skogen.
Det var ikke første gang jeg var ute i skogen for å jakte og fylle fryseren til julemiddagene. Jeg la geværet til rette i hendene, kikket inn i siktet, sjekket at alt var som det skulle. Jeg gikk rolig videre, forsiktig, for ikke å varsle de vare beboerne av skogen at jeg var her. Jeg hadde vært her før, visste at dette var et sted de gjerne følte seg trygge. Jeg måtte kjempe mot et ønske om å få et kjapt trofé å skryte av i jaktlaget og lokalavisa, og det sikre, dødelige skuddet mens dyret følte fred og trygghet.
Jeg valgte å fortsette. Men forsiktig, uendelig forsiktig. Hvert steg gikk i slow motion, pusten ble utført med vidåpne nesebor, jeg ble ett med skogen, ett med naturen… jeg og vi var ett. Med sansene følte jeg. Følte, med tanker og ønsker om å sikre et digert gevir over peisen. Så fikk jeg et glimt mellom trestammene, de stolte skulpturene på myra som furuene hadde skapt i sin eldgamle kreasjon.
Det var en familie. En gruppe. To mødre og tre små. Tiden da usikre, skjelvende ben hadde tatt sine første steg, var noen uker unna, og nå sto de tre små på stødige ben på myra der sola pyntet dugget med glitrende diamanter.
Jeg så, jeg svelget, jeg holdt pusten for å kjempe imot spenningen og adrenalinflommen som fosset brått i jegerblodet. Overveldet av intensiteten i øyeblikket. Slått i bakken av denne gaven, å få denne familien i fredelig beite ute på myra, i perfekt skuddhold for å sette en kule midt i bringa på den største morfiguren. Mens jeg la geværet inntil ansiktet for å forevige dette minnet, sendte jeg en inderlig takk til jaktguden for å la meg få denne gaven i form av perfeksjon idet jeg krummet pekefingeren rundt avtrekkeren, og drepte både familielykke, natur og andre naturelskeres opplevelse i ett og samme øyeblikk. Ingen andre i hele verden ville noensinne få oppleve denne nydelige familien og naturlykken på myra. Jeg hadde ødelagt det. Drept opplevelsen. Fordi min opplevelse var den viktigste i hele verden. For meg.
Jeg vet ikke hvor mange øyeblikk av naturopplevelser for andre, jeg drepte denne dagen. Jeg ville aldri glemme hva som var viktigst for meg: denne opplevelsen av blodsmak i munnen, og jaktlykke over å drepe et uskyldig dyr, en mor, hvor jeg i samme øyeblikk som jeg drepte henne også gjorde kalvene morløse. Denne gaven av blod og sorg. Denne familien som ikke fikk gå i fred for meg, og som aldri fikk gi andre naturelskere samme inderlige opplevelse av nærheten med naturen, familielykken, og bare det å være der og da, som en opplevelse av sameksistens.
Det er ikke vanskelig å se egoismen i troféjegernes interesse… sammenlignet med en naturfotograf, om enn amatør, med hjertet på riktig sted for natur, respekt og opplevelsesglede.