Hva skjer med justisfølelsen når noen får våpen i neven?
Av Berit Helberg
Saker om tjuvjakt dukker opp i media. Vernere har i mange år forsøkt å rette fokus på dette alt for store problemet i naturen. Ikke bare i norsk natur, men over alt. Sverige har til og med en sak om ulovlig jakt på bjørn, hvor kjendisen jeg-ikke-vil-nevne-med-navn er involvert, uten at NRK vil ta fjeset hans av plakaten.
Her i Norge er det endelig røsket tak i ulovlig jakt på ulv. Det kommer nært på når det skjer her i landet, og ikke bare er en overskrift fra utlandet. Det finnes folk i naturen som går rundt med våpen i hånd og anser seg som hevet over norsk lov, fordi det ikke er noen overvåkingskamera her, ingen politibil bak neste sving, ingen øyne som kan tyste og ringe 112 for å si fra om ulovligheter. De kan gjøre hva de vil.
Er man forkvaklet i justisfølelsen allerede før man får våpen i hånd, eller er det mye lettere å slipe vekk etikk og moral når man kan drepe så lett som med et trykk med pekefingeren og et gløtt inn i et kikkertsikte? Blir man så stor at man driter i alle andre? Ut ifra sakene i media, er svaret ja.
Det er «noe» med denne jaktgreia. Følelsen de får av samhold og fellesskap, når man deler historier rundt kaffekjelen på leirbålet, småskryt og ønsket om å bli sett opp til. Mange svake søker slike fellesskap. Og vi har sett bilder vi ønsker å ikke tro på, av nydrepte skapninger holdt opp av brave jegere med seiersflir i bakgrunnen. Det første drapet er sikkert vanskeligst. Det bør være det. Men så blir man mer og mer avslipt i empatien, og til slutt er det moro å drepe, moro å fleipe med liv og død, og jo flere liv man tar, jo større føler man seg innvendig, deler historier, svulmer i fellesskapet i jegergjengen, og finner fort ut hva som skal til for å bli sett opp til.
Å holde et dødelig våpen, gir fornemmelse av makt. Ikke alle tåler den følelsen. Særlig ikke når ærefrykt over det man kan finne på å ta livet fra, er fraværende. For fraværende må det jo være når lov og rett har forsvunnet mens man stirrer i kikkertsiktet og trykker av mot et rødlista dyr.
Jeg sier ikke at alle jegere er tilbøyelige til å drive med tjuvjakt. Men sakene i media viser at alt for mange faktisk er det. Fra NJFFs egne nettsider: «Jakt og fiske skjer i et stadig mer transparent samfunn. Våre handlinger må tåle dagens lys. Samfunnets aksept er viktig for jakta og fiskets framtid…» Jegere med sine egne lover og regler har sviktet sin egen forening. De har sviktet naturen, lovverket og flertallet i Norge som ønsker større antall rovdyr. Og hvilken oppførsel de har vist for å stilne hele bygder, kan man bare gjette. De som frivillig velger å skjule tjuvjakta, blir like skyldige som de som trykker på avtrekkeren.
Det er lett å virke truende med våpen i hånd. Hvis man vet at jegeren er involvert i tjuvjakt, vet man ikke hvor grensa for etikk, moral og lov og rett går… for kan man bedrive «SGT» - skyt, grav og ti med et rødlista rovdyr, hvor går grensa for å stilne tystere?
Det er bra dette blir røska opp i. Så får vi håpe at straffene vil ikke bare svi, men brenne som h3lvete, både for tjuvjegere i Norge og i Sverige. Neste på agendaen for naturvern må være å røske opp i SNO og deres trang til å drepe feil bjørn…
https://www.vg.no/nyheter/i/QMQRXP/oekokrim-om-ulvejakt-hemmelige-jaktlag-faar-hjelp-i-bygda
