Gaupejakt, en skadeskutt hobby

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

Gaupejakta er i gang og rovviltjegernes renommé henger i en syltynn tråd. Statsforvalteren i Innlandet har ytret bekymring for skadeskyting og ulovlige forhold. Statsforvalterens bekymring og bebudete etterspill i form av møte med gaupejegerne etter avsluttet jakt er høyst betimelig.

Det høye antallet skadeskytinger på rovvilt generelt, illustrert ved årets gaupejakts pangstart, styrker mistilliten til rovviltjegernes jaktutøvelse: Det var fire tilfeller på Innlandet der dyra ble påskutt, flyktet videre og hvor det måtte igangsettes ettersøk, på jaktens første dag.  Noen av disse gaupene kan ha vært skadeskutt (NRK, 01.02.2026). Allerede første dag av jakta var 16 av 99 gauper på totalkvoten skutt. Dette vitner om hastverk og kappløp under gaupejakten.

Første jaktdag ble jeger anmeldt for bruk av kunstig lys. To jegere fikk gebyr for ulovligheter knyttet til snøskuterkjøring, og en ble anmeldt for å kjøre med ATV på Snåsavatnet. En ble anmeldt for bæring av rifle uten våpentillatelse med mer. Hele 9 mårfeller ble tatt, som manglet merking, en av dem var ulovlig felletype og flere var montert for lavt over bakken (NRK, 01.02.2026). Ei gaupe ble ikke gjenfunnet før et døgn etter at den ble påskutt. Vi kan bare prøve å forestille oss hvordan det døgnet var for den gaupa. Det meldes om en rekke påskytinger i region 2, Vestfold og Telemark, hvor det tar timer før melding om at de er skutt kommer. Det er absolutt grunn til å kritisere jegerne for uaktsomhet i jaktutøvelsen.

Begrepet ‘skadeskutt’:

Det at et dyr beskrives som påskutt betyr at et dyr er truffet av en prosjektil, enten med dødelig treff eller et treff i perifere organer. I det siste tilfellet vil påskytingen være en skadeskyting. Alle skadeskutte dyr er påskutt, men ikke alle påskutte dyr er skadeskutte. Når gaupa imidlertid flykter lenger enn 49 meter etter påskyting, regnes dette som en skadeskyting og krever umiddelbart ettersøk. Ut fra hva jeg kan forstå av pressens dekning, er nettopp dette tilfelle for flere av gaupene; de flyktet vekk fra skuddplassen utover normal fluktstrekning etter å ha blitt påskutt, altså i tråd med definisjon på skadeskyting. Antall ettersøk bekrefter dette.

Dyrets smerte og lovverket:

Dyr lider som følge av skadeskyting og at dette er i strid med Dyrevelferdslovens prinsipp om dyrs egenverdi, Forskrift om jakt, felling og fangst om at dyr ikke skal utsettes for unødig lidelse og den nye Viltressursloven, men først og fremst i strid med etiske normer for såkalt human jakt.

Rovviltjegernes kritikk av kritikk:

Flere rovviltjegere har gått ut i mediene de siste dagene og klaget på statsforvalterens kritikk, på kontroller og kvalitetssikring av rovviltjakten. Den som har alt på stell har imidlertid intet å skjule, intet å frykte. Blir vi stoppet av politiet i teknisk kontroll eller til alkotest er dette en trygghet for at lover og sikkerhet overholdes i trafikken. Vi blir ikke fornærmet for det.

Med så fåtallige rovdyr som vi har her i landet er kvotejakt på gaupe og lisensjakt på andre store rovdyr veldig kontroversielt. Derfor er det ekstra viktig med transparens, etterrettelighet og redelighet i utøvelsen av denne type jakt. Rovviltjegerne må derfor tåle å ses litt ekstra i kortene. Men tåler de det? I lys av det omfattende problemet med ulovlig jakt og skadeskytinger er dette ekstra viktig (Økokrim, 250925; NINA, 2012;2024).

Skadeskytingsomfang:

Skadeskytinger av rovvilt er vesentlig høyere enn ved jakt på annet vilt; 23 % av alle påskutte gauper er blitt skadeskutte før de fikk et dødelig skudd, mens det samme tallet for elg er 3,5 %. Andel skadeskutte gauper er oppe i 26 % ved bruk av haglegevær og 19 % for rifle. Det bør altså bli forbudt å bruke haglegevær mot gaupe. For ulv er tallet 24 %, for jerv 18%.

Antipatier mot rovdyr:

Det høye skadeskytingsomfanget har mange årsaker; det skyldes kanskje først og fremst  negative holdninger til dyret som skal skytes. Mange av rovviltjegerne har aversjoner mot rovdyr. Det gir en opplevelse av legitimitet til å drepe dem at de er så forhatte; det er ikke så nøye hvordan det skjer heller, om de lider litt før de dør er kanskje ikke så farlig når det er demoniserte dyr det er snakk om. Jaktmoralen senkes når dyret det jaktes på er demonisert.

Troféjakt:

Troféjegeren kan smykke seg med å ha skutt så og så mange rovdyr, det gir vel status i enkelte miljøer, og en får seg et trofé å være stolt av, som en kan stoppe ut eller bruke som gulvteppe og tråkke på, en riktig så symbolsk handling.

Risikovillighet:

Det er mye som står på spill. Det er få skuddsjanser og da blir jegeren fort ‘trigger happy’ ved synet av en gaupe, eller i hvert fall er det sikkert at det kanskje var…en rødrev? Vi husker historien fra i fjor om Frognmannen som skjøt en gaupe han trodde var en rødrev.

En årsak til at det er mye skadeskyting kan være ‘…at det er den ultimate jaktopplevelsen å drepe et rovdyr’, for å sitere Statens Naturoppsyns Lars Gangås. Med slike forbilder for rovviltjegerne, Statens lange skuddarm der ute i felt, er det kanskje ikke så rart at det går litt unna de første dagene av gaupejakta. SNO er jo selv rovviltjegere, både i arbeidstiden og på fritiden, må vite.

Underrapportering:

Skadeskytingsomfanget er mest sannsynlig veldig underrapportert, all den tid det er jegeren selv som må rapportere det inn. Det er også SNO som fører skuddplasskontroller Vi må regne med at det er minimumstall, ifølge Stokke et al., 2012 (NINA-rapport 828).

Guttastemning:

I jakt på gaupe kan en bruke så å si alt av hjelpemidler. Vi snakker ikke akkurat rå muskelkraft her, det er ingen Norseman xtreme Triathlon dette, for med hjelp av våpen, tekniske hjelpemidler, båsfeller og drivende hunder kan man komme langt. Det er rått parti. For en virkelig ekte manndomsprøve må man nok lenger på landet.

Skadeskyting skyldes guttastemning i og med altfor store jaktlag som hausser hverandre opp slik at det fyres av skudd under stress. Det skyldes også skudd på for langt hold, for dårlig sikt, for dårlig anlegg, at det skytes mot dyr i bevegelse, og at jegerne har for dårlig kompetanse.

Myndighetenes føringer:

Skadeskyting skyldes også myndighetenes rovviltforvaltning – hvor vanlige hobbyjegere kan registrere seg som lisensjegere og hvor ambisjonen hele tiden er å holde disse ‘problemdyrene’ nede på et sterkt til kritisk truet nivå, så ikke ‘belastningen’ blir for stor. Det gir noen signaleffekter for de som har lyst til å drepe rovdyr. De får vel inntrykk av at de gjør staten en tjeneste, en dugnad for staten, som de selv pleier å bruke som et vikarierende motiv for sin troféjakthobby. 

Jaktetikk og jegernes kompetanse:

Det må jobbes med lisensjegernes etikk, holdninger, kunnskaper og ferdigheter. Aller helst bør profesjonelle overta jobben med å avlive fredete, truede rovdyr når det anses nødvendig.

Det å drive hobbyjakt på truede arter er en uting, med ukultur og omfattende skadeskyting og ulovlig jakt som resultat. Forsøk på å bedre dette med noen kurs og noe skytetrening har ikke hatt positiv effekt. Det må tydeligvis hardere lut til; først og fremst kompetansehevende og holdningsendrende tiltak rettet mot rovviltjegerne med klart definerte prestasjonskrav som må vedlikeholdes årlig. Dessuten må det kreves plettfri vandel. Nå tillates faunakriminelle med tidligere dommer for ulovligheter mot rovdyr å være lisensjegere, sågar jaktledere. Det er virkelig kritikkverdig og svekker selvfølgelig tilliten til jakten på fredet, truet rovvilt og de som utøver den.

Jaktvett:

Jegernes egen jaktvettregel nr 2 sier at de skal skyte kun gode skudd. Det er en ambisjon, et ideal. All skadeskytingen svekker jaktutøvelsens renommé og folks tillit til jegernes kompetanse. Jakt skal utøves humant og med respekt for dyret som skal avlives. Det bør være nulltoleranse for skadeskyting og hvert tilfelle bør følges opp med konsekvenser for skytteren.

Publisert i Tønsberg blad, 110226