Det er noe råttent i kongeriket Norge
Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern
I siste nummer av Natur og Miljø skriver lederen for Naturvernforbundet, Truls Gulowsen, at vi må unngå en lignende utvikling som i dagens USA og styrke vårt tillitsbaserte samfunn gjennom våre påvirkningsmuligheter som å delta i debatten, bygge fellesskap og allianser. Takk til Truls for tilliten! Men det er dessverre litt blåøyd, dette, i mine øyne. Men takk for en god leder hvor han ellers skildrer de skumle antidemokratiske strømningene i Trumps USA, noe han mener vi ser tendenser til i vårt naboland Sverige også. Jeg vil hevde at Norge også er ute og kjøre, og jeg vil våge å påstå at vi trenger en top down bevegelse; det er myndighetene som må begynne å gjøre seg fortjent til tillit. Den er nemlig blitt vesentlig svekket hos Ola og Kari Nordmann, i flere år, men særlig de siste fire årene, og særlig når det kommer til natur, miljø og klima. For å peke på noen av mange eksempler:
Naturvern og skogvern står svakt, veldig bekymringsfullt svakt, i Norge. Bevaringsverdig skog flatehogges uten konsekvenser for skogeierne og skogselskapene. Nærskoger meies ned til fordel for næringsinteresser. Norge bygges ned bit for bit. Strandsonen bygges ned og privatiseres. Havene tømmes og forurenses, fjorder fylles med gruveavfall og laksedrit, verneverdig natur blir motorveier.
Forpliktende natur- og klimaavtaler legges i skuffen mot utsettelser og kjøp av kvoter andre steder. Fordi vi kan. Fordi vi er rike og bortskjemte. Vår egen klimaminister bedyrer samtidig til Klassekampen at hans største interesser er byråkrati, allsang og gaming. Ikke overraskende at natur og klima ikke står øverst på lista for en broiler rett fra olja.
Mens vår gaminginteresserte klimaminister runder spill og trår vann lider vår egen natur hard overlast og ofres på mammons alter. Dette genererer nok i høyden et skuldertrekk i klimadepartementets korridorer.
Våre rovdyr er sterkt til kritisk truet på rødlista. De utryddes for vindkraft for produksjon av olje og gass. Nær utryddete arter skytes ned for fote for å please næringer som ikke er liv laga. Vi snakker om sau og tamrein. Grønnvasking gjør ikke verden grønnere hvis noen skulle tro det.
Hvor lenge kan myndighetene se en annen vei og tåkelegge og trenere? Til neste valg? Til siste tre er hogd ned? Til havet er tømt for fisk? Til Skogen er tømt for ville dyr? Hvor lenge?
Vi naturvernere roper så høyt vi kan, vi, Truls, men enda flere må rope - enda høyere! Men dessverre, de fleste får det nok ikke med seg, det er så mye som skjer, en har nok med sitt, det er jo så mye elendighet, det er verre andre steder. Og når strømprisen overgår husleia og jeg ergrer meg over bensinprisen og lurer på når jeg skal få dratt til Sverige for å handle billigere kjøtt, så kan jeg ikke redde verden samtidig, det er klart.
Eva Joly og Nina Witoszek snakker om norske tillitspatologier. Vi er naive og godtroende inntil det stupide. Vi har til nå trodd at myndighetene vil oss vel, at de gjør det beste for fellesskapet ut fra et utilitaristisk prinsipp. Men dette blåøyde bildet er i ferd med å slå sprekker. Tilliten til norsk forvaltning av naturen er blitt nokså tynnslitt, i hvert fall hos oss som følger litt med i timen. Vi opplever henleggelser, treneringer, spill for galleriet og å bli tiet i hjel med alle overmaktens virkemidler. Myndighetene har svekket velgernes tillit i mange år gjennom norsk variant av korrupsjon; nepotisme, kameraderi og bygdedyret som styrer norsk forvaltning. I lille Norge er alle broren til tanta til noen som kjenner noen som. Det er hensyn å ta. Hva vil folk si. Hvilke represalier venter fra de rådende elementer i lokalmiljøet dersom jeg ikke holder kjeft?
Demokratiske rettigheter blir ignorert i Norge. Ytringsfriheten er kneblet med mange subtile virkemidler.
Politiet – den utøvende makt: Angående tips om pågående tjuvjakt på ulv. Ingen tør å tipse økokrim i frykt for bygdedyret og andre udyr på bygda. Vernere rykker likevel ut og blir sperret inne, utsatt for legemsbeskadigelse og trusler. Politimannen som dukker opp viser seg å være en del av jaktlaget som har hyret inn en kar til å rydde området for ulv før elgjakta. Lokalavisa og NRK vil ikke publisere noe om dette og anmeldelser blir henlagt. Fulle bevæpnede rovviltjegere får lov av politiet å kjøre hjem etter å ha holdt folk innesperret. Saken blir henlagt. Hundrevis av rovdyr har ‘forsvunnet’ uten konsekvens for annet enn bestanden og økosystemet. Og det har ingen direkte økonomisk verdi, så pytt pytt, la de faunakriminelle få holde på uforstyrret. Kommunestyrer som ikke gjør hjemmeleksa si og trumfer gjennom nedbygging av natur til fordel for pengesterke utbyggere. Lokalpolitikeren som bevilger penger av kommunekassa til rovviltjaktlaget han selv er med på. Det er ufattelig mange eksempler på myndighetenes forseelser og forbrytelser innenfor naturvernfeltet.
Pressen, den fjerde statsmakt, er ivrige løpegutter for jaktforbund, tamfe- og skognæringen og bruker villig hatretotikk og negative vinklinger for å fremme jakt/næringsinteresser på bekostning av naturen. Det går i slagbjørn, skadebjørn, ulv med blodrus og lystmorder. Ingen tar seg bryet med å bringe inn nyanser, sette spørsmål ved feilaktige påstander om at 30-40 000 sauer tas av rovdyr hvert år. Feil – ca 14000 sauer blir antatt sikkert, som det heter, tatt av rovdyr hvert år. Det er nesten ingenting utover ‘normaltapet’. Men det lønner seg å skylde på rovdyra, så klart. Det gir klekkelige erstatninger. Pressen er med på å hausse opp denne forvridde sannheten om rovdyra og sauen, så de som ikke følger med på alt dette får inntrykk av ulv som en blodtørstig lystmorder når faktum er at arten har tatt noen hundre sauer og er den arten som tar færrest av alle. Men hva gjør vel det? Det skaper jo ikke krigstyper som selger.
Stortinget; Lover som blir tøyd og endret uten høringsrunder og demokratisk prosess. Igjen - til fordel for utbyggere og næringsinteresser, som beitenæringene, som når SVs Haltbrekken etter en kjappisrunde i Stortinget får endret lovverket uten høringsrunder, slik at det skal bli enda lettere å drepe rovdyr ved å påberope nødverge. Eller som når det lille ordet ‘minst’ forsvinner fra all tekst i ordlyden: Vi skal ha (minst) 3 helnorske familiegrupper av ulv i Norge. Dette lille viktige ordet har forsvunnet på mystisk vis og alle skjønner hvor vesentlig dette ordet egentlig er.
Rovviltnemndene - består av tamfeeiere, hobbybønder og nikkedukker og hvert møte handler kun om hvordan ‘ha i hæl’ flest mulig rovdyr. Ingen tenker på den såkalt todelte målsettingen om å ivareta både rovdyr til levedyktige bestander og beitenæringene. Det er kun sauen og tamreinen som betyr noe, eller snarere de som eier de dyra.
Statsforvalterne - som rundhåndet deler ut fellingstillatelser på truede rovdyr, selv uten forutgående skade, og uten å blunke, selv om de vet at de beveger seg helt i ytterpunktene av en uttøyd rettslig ramme.
Et rettsapparat som gjør knefall for staten. Et rettsapparat som står maktesløse all den tid lovverket er uthulet og som ikke forholder seg til Bernkonvensjonen og Bonnkonvensjonen, kun til et politisk fastsatt rovviltforlik helt uten forankring i økologisk kunnskap og forskning.
Dette er ikke tillitvekkende. Det er sterkt tillitsvekkende! Trumpistiske/oligarkiske/diktatoriske/sensurerende/udemokratiske strømninger og tendenser hos norske myndigheter er forstemmende, fortvilende og desillusjonerende overtydelige! Her vist ved noen eksempler fra rovviltforvaltningen, men en kunne nok ha hentet dem fra klimafeltet, naturforvaltning, og mange flere områder hvor pengene rår og ting skal holde kun fire år av gangen.
Tillit: er det noen vei tilbake til det tillitbaserte samfunnet, hvor, kanskje litt naive, nordmenn kan stole på at myndighetene vil naturens beste? Gerhardsen-tida, tillitens gullalder, er nok ugjenkallelig forbi.
Poenget er, tilbake til Gulowsen, det er opp til myndighetene, ikke oss naturvernere, å skape tillit.
Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til, det er ikke noe man bare får. Den tilliten vi hadde har vi dessverre mistet. Så får vi se om øvrigheta fremover vil fortjene vår tillit.
Publisert i Naturpress og i Avisa Nordland 17.06.2025