Den store bjørnekrigen

Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern

Ute i verden raser krigene, mann mot mann, religion mot religion, om sandhauger, ruiner og gassfelt. Ingen husker vel lenger hva man egentlig kriger for eller mot. Men det er menn som gjør det, det er sikkert. Det vet vi. De vil ha land, mer land og de vil ha det for seg selv.

Her hjemme er det agurktid og ro. Varme. Stillhet, ferietid. Men så blusser den hjemlige krigen opp. Den mot naturen. Den mot rovdyra. Den om land vi vil ha for oss selv. Den er like årviss som slipp av forsvarsløs sau i utmarka.

Verst har det gått utover bjørnene i år. I alt er 15 bjørner hittil, hvorav 5 binner, drept i sommer. Dette har nok gått litt under radaren på de fleste. Noen bjørner er drept fordi de kanskje kunne komme til å sette tennene i en sau, selv om de ikke har gjort det ennå. Andre har tatt en eller noen få sauer. Sterkt truet art. Totalfredet. 15 er vel ikke så mye, tenker du kanskje, men i lys av bjørners sene reproduksjonstakt og at vi bare har ca 160 levende bjørner i dette landet nå, så er det helt forkastelig, rett og slett.

For å sette krigen mot bjørnene på spissen har vi en type i Jarfjord, utstyrt med løshund og kamera, som har sett seg lei på at bjørner tråkker rundt i sine naturlige habitater rundt hans husknuter, langt fra folk og fe. Et knippe bygdefolk skriker i harnisk. De som er for ville dyr og natur er stille. Vi hører dem kanskje hviske litt når de tipser naturvernforeningene om hva som egentlig foregår i den lille bygda, hvordan enkelte jager og forfølger bjørner i området for å komme dem til livs, ellers er det tyst. Det er ikke rovdyrvenner som får mikrofonen stukket opp under nesa.

Det holdes agiterende møter på grendehuset hvor en utstoppet bamse troner på scenen for riktig å sette stemningen, sammen med den snart pensjonerte lederen for det lokale ungdomslaget og en detronisert og offentlig ydmyket senterpartipolitiker som ser sitt snitt til å gjenreise kjerringa. Nå kan juks og fanteri glemmes, her skal lynsjes og skytes.

Nå kan Bondepartiet virkelig fyre opp under by- og bygdehat, misunnelse, smålighet og følelse av urettferdig behandling fra dem jævla søringan som sitt med makta der nede i Oslo. En merker at det snart er valg. Skamløst stemmefrieri til bygda. Her skal en kreve enda mer lokalt selvstyre – vi vil selv og uten innblanding få drepe våre egne rovdyr her hos oss!

Men slik er det jo faktisk allerede. Bygda eier rovdyra i praksis. Våre rovdyr. Ingens rovdyr. De lokale rovviltnemndene serieproduserer drapskvoter på rovdyra i eninga gjennom sommeren. Når kvoten er brukt opp er det bare å sette en ny kvote. Igjen og igjen. Det er ikke tomt før det er tomt. Todelt målsetting? Nei, da. Nemndene består nesten utelukkende av folk med beitenæringsinteresser som profiterer på subsidier i rikt monn, erstatninger for tapt tamfe til rovdyr som er verdt ca 16-19 ganger mer enn slakteprisen, og på toppen får de kverket rovdyr i fleng. Jegerne får dyrket sin favoritthobby i ferien, til 1910 kroner dagen. Hver skadefelling koster oss, staten, skattebetalerne, ca 80-100 000 kroner. Norge utrydder sine rovdyr for å produsere ulønnsom sau og tamrein som ingen vil ha – og det koster 2 milliarder kroner i ren støtte i tillegg til 52 millioner kroner i erstatninger. Litt av et kinderegg. Statsforvalterne kjenner noen som kjenner og øser ut skadefellingstillatelser uten å blunke, uten å skjele til lovverket.  Alle klager avfeies med at ‘det ikke har kommet noen nye momenter’.

 Så hvem har egentlig makta? Til å utrydde rovdyra våre på grunn av sauene som dør av alt mulig rart uten tilsyn og stell i utmarka? Kun 10 % av alle sauer som dør i utmark blir tatt av rovdyr. Jo, makta ligger nettopp hos det lokale styret, de lokale rovviltnemndene, det er beitenæringene selv som sitter på denne makta. De som tjener på det. Bukken til havresekken.

Bygdedyret har også nokså mye makt. Nåde deg hvis du er for rovdyr i bygdenorge. Her hersker det en streng justis. Ikke lett å komme på Joker’n å bli nektet å handle der, få trusler og sprengt postkassa og verre ting som bygdedyret ligger på lur og pønsker ut som en passende hevn for den som tør å heve sin røst og tale bygdedyret midt imot.  Bygdedyret er vel det eneste dyret som fortjener å utryddes.

Så var det de i Tigerstaden da. Klima- og miljødepartementet med Miljødirektoratet er blitt en viljeløs nikkedukke for beitenæringene og jaktinteressene. De sender sin dødsskvadron ut i felt for å drepe bamser og ulv, jerv og gaupe. Hvor mange rovdyr tror du Statens Naturoppsyn har reddet gjennom årene? Versus hvor mange de har drept? ARV har spurt dem, men fikk aldri svar.

Dessverre ser det ut til å være svært tette bånd, ikke bare mellom lokal rovviltforvaltning og beitenæringene, men også mellom regjering og rettsapparat. Staten gis medhold i rovdyras disfavør gang på gang, kanskje litt fordi domstolens ansatte ikke har peiling på rovdyr og da er det lettere å holde med Goliat enn David? Kanskje fordi noen kjenner noen som kjenner noen der også?  

Ikke godt å vite, men det fru Singsaas i Miljødirektoratet imidlertid visste da hun ga drapsordre på Jarfjordbinna og hennes små den 26.06., var at han som liksom gikk kveldstur med hunden, egentlig oppsøkte binna aktivt og fremprovoserte en hendelse for å få et påskudd for bjørnejakt. Det visste hun, og det holdt hun hemmelig. Historien om den aggressive slagbjørnen fikk leve ukorrigert, helt til rettsmøtet den 11.07, og selv da var historien delvis sensurert.  

Det Singsaas også visste var at i ly av dette sirkuset rundt Jarfjordbinna og ønsket om å drepe henne og hennes unger, til og med midt i yngletida, og det i en region som ligger under bestandsmålet, har det foregått en vanvittig bjørnedrapsbonanza i region 5,6 og 8. Den 12.07. ble ei lita binne drept i Neiden, og nå vil de drepe moren hennes også. Katastrofale drap på sterkt truet bjørn, med tillatelser gitt på sviktende grunnlag, som har foregått i ly av Jarfjordbråket.

Singsaas har selvsagt visst om dette. Hun har også visst at Jarfjordbinna hvert år setter kursen sørover mot Russland og Pasvik-området i juli etter at hannbjørnene har gitt seg med kåtskapen sin og ikke lenger truer hennes unger i samme grad. Dette er kjent. Men det hastet så veldig å få tatt livet av henne før hun rakk å dra fra Jarfjord, forstår vi. Da kjennelsen forelå, var drapsvinduet over, binna hadde dratt av gårde. 

Vi krysser fingrene for Jarfjordbinna med unger og alle andre bjørner i dette landet og sender dem en riktig bamseklem, de trenger all den støtte de kan få i Norges krig mot rovdyra.